Birte og Benjamin's siste hvilested - Kjervikmordet i Malangen

 

For 284 år siden skjedde det et drap i Kjervika i Malangen.  For 276 år siden måtte to mennesker bøte med livet for denne ugjerningen.

Aursfjordgården, her trådde Birte og Benjamin sine barneføtter.
 

De fleste gjengivelser av historien om Birte Olsdatter og hennes bror Benjamin, sier at de skal ha blitt halshugget på Ryøya i Troms i 1742.

Men stemmer virkelig dette? 

For noen år siden kom jeg over en masteroppgave skrevet av Marte Solum Strand, der hun fremlegger nye beviser og en hypotese om at dette skal ha skjedd på Vang, Lysnes på Senja, allerede året 1741.  Ut fra det jeg allerede hadde lest og funnet ut angående dette hørtes dette mye mer riktig ut enn at fangene skulle ha vært brakt til Ryøya for fullbyrdelse av straffen.  I følge Strand finnes det ikke noen notater på hvor henrettelsen av Birte og Benjamin skal ha funnet sted.   

Bakgrunnen for min interesse i denne saken, startet i 1993 da jeg så NRKs tv-serie 'Solens sønn og månens datter', for første gang.  Birtes skjebne gjorde meg opprørt, og jeg følte det var mye som ikke ble tatt hensyn til.  Da jeg noen år etterpå oppdager at min 6-tippoldefar var fogden som hadde alt å gjøre med denne saken, (noe som ikke var nevnt med et ord i filmatiseringen) ble min frustrasjon bare større.  Jeg har siden den gang gjort meg mange tanker om denne spesielle saken som trakk så i langdrag, og som må ha innvirket på mange liv.


Siden Marte allerede har gjort en så grundig og godt skrevet oppgave om dette, velger jeg med hennes godkjennelse, å sitere henne på de fleste opplysninger om saken.

 

Historien om Birte-saken er i korte trekk dette: 

Jens Olsen ble meldt savnet tirsdag 9. juni 1733.  Samtidig brant husene på gården hans ned.  Far til Jens, krevde at konen, Birte Olsdatter, skulle forklare seg på tinget 10. juni 1733.  Jens døde kropp fløt opp i fjæra i slutten av juli.  Da Birte og Benjamin fikk høre dette, rømte de til skogs.  Denne flukten gjorde dem mistenkte for mordet på Birtes ektemann. Benjamin dro senere for å unnskylde seg til sorenskriver Rosenfeldt. Birte var på flukt helt til onsdag 28. oktober 1733 da hun etter fogdens ordre ble pågrepet og ført til fogdegården på Vang.  Birte tilstod drapet, og hun ble fengslet og lagt i jern.  Hun påstod at hun hadde gjort alt alene, men at Benjamin hjalp henne å senke liket på sjøen.


Kjervika. Her i dette området skal Birte ha levd det korte ekteskapet sammen med ektemann Jens Olsen.
 

"Fogdens funksjon var noe tilnærmet politimyndighet. Han var embetsmann med blant annet ansvar for å kreve inn skatt og bøter. Fogden Andreas Tønder på Vang hadde Birte og Benjamin i forvaring. Han førte både saken under tinget og sto for bevisinnsamling og forhør. De to sorenskriverne som hadde med denne saken å gjøre var Asmus Rosenfeldt (1706-1744), Greipstad, og Jørgen Kiærgaard,(1730-1751) Gibostad." 

 

Her lå fogdegården på Vang, og det er vel mye trolig at det var herfra Birte og Benjamin la ut på sin siste reise.  Bildene er lånt fra Botnhamn


Det ble holdt lagting på Vang 21. april 1740, med sorenskriver Jørgen Kiergaard som dommer i lagmannens sted, fordi Thomas Bredahl var død, og konstituert lagmann Michel Hvid, var aktor i saken. Det ble pålagt Kiergaard 28. august 1739 å dømme i lagmannens sted, fordi saken allerede hadde trukket ut i langdrag, og det kunne ta tid før det ble oppnevnt en ny lagmann i Troms og Finnmark lagmannembete. Det må nevnes at det ble oppnevnt ny lagmann allerede i 1739, men hvorfor han ikke deltok på ekstratinget er ikke klart. Kan hende han ikke hadde tiltrådt da. Hans Olsen var fortsatt søsknenes forsvarer. Michael Elbrech, fullmektig for Kiergaard, leste opp dommen fra 16. juni 1739.

Birte tilsto på nytt og sa hun var villig til å gå i døden for sine gjerninger. På spørsmål om uenigheten mellom henne og Jens forklarte hun at Jens mistenkte henne for å være utro med Erich, som var kven. Han hadde hjulpet til med vinterfisket på Aursfjordgården, mens Birte fortsatt var ugift. Jens hadde også tatt fra henne den myndigheten en kone skulle ha; hun rådet ikke over maten. Hans arrighet gjorde henne lei av livet, forklarte hun. Like før mordet skjedde, hevdet Birte at hun ikke ropte på Benjamin, men at han kom ut av stuen av seg selv. Det var ikke planlagt å drepe Jens den dagen, men ved en anledning. Krangelen startet ved at Jens spurte hvem som skulle få hosene hun satt og strikket på. Hvem andre enn deg, hadde Birte svart, men Jens fortsatte med å si at du har vel noen andre du vil gi dem til. Birte ble så spurt hvor lenge de hadde planlagt å ta livet av Jens. Hun svarte at hun ikke hadde tenkt på det før Benjamin flyttet inn, men de planla det ikke mer enn tre dager før det skjedde. Ingen andre var tilstedet da drapet skjedde. Anna Maria Erichsen, som var en gammel kone som hadde tjent hos dem siden Birte dro hjem til Karen Andersdatter vinteren 1732-33, var hos en nabo. Jens far bodde for langt unna til å høre om Jens ropte, noe han ikke gjorde, ifølge Birte. Hun forklarte at hun hugget kun et hugg med øksen og at det fortsatt var liv i Jens da Benjamin hugget en gang til. Det var fortsatt liv i han etter at Benjamin hadde hugget. 

 


Et av byggene som står igjen etter Fogd Andreas Tønder's tid på Vang. Her på fogdegården var Birte og Benjamin fengslet i lange perioder, og det var også her de var i forvaring den siste tiden før henrettelsen.

 

"Birte sa at samvittigheten hadde overbevist henne om at hun fortjente å dø og at hun var klar over at hun fortjente kongens og Guds vrede. Hun konstaterte at hun ikke hadde noe å unnskylde seg med. Benjamin ble spurt om han kjente til uvennskapet mellom dem, og forklarte at Birte ikke rådet over noe som helst i huset, og at han ofte tilsnakket Jens om hans uskikkelighet. Videre fortalte Benjamin at ektefellene kranglet mye. Jens nevnte ofte Erich (kvenen), og beskyldte Birte for å være utro mot ham. Benjamin var vant til kranglingen, derfor fulgte ikke spesielt med på denne krangelen. Han fikk ikke med seg at de kranglet før Birte ropte på Benjamin. Benjamin, kom du, hand vil slaa mig.

Tingets dom over Birte ble skjerpet etter den Kongelige Forordning 16.10.1697106 : Hun skulle klipes med glødende tenger fire ganger, først på stedet drapet ble begått, så to ganger på vei til retterstedet, til sist på retterstedet. Så skulle høyre hånd hugges av før hodet ble avhugget, begge deler med øks. Kroppen skulle legges på steile og hode settes på stake. 

Nemlig. At hun af Skarpretteren først med gloendes Tænger skal knebes udenfor det Stæd mordet er begaaet, dernest 3de ganger imellem gierningsstædet hvor mordet er begaaet og Retterstæden, og allersist paa Rætterstædet, derefter hendes høyre haand levendes afhugges med en øxse, saa og hofvedet iligemaade med en øxse afhugges Kropen af Natmanden henlægges på Stegle, saa og Hofvedet med haanden sættes på stage over lægemet, Andre slibrige mordiskee og u-dædigste Mennisker til Skræchelse og afskye. Og endelig hendes Blodslod at være forbrudt, halfdelen til den dræptis arvinger, og den anden halfe Deel til den dræptis herskap.

Benjamin ble på dette tinget dømt til døden ved halshugging. Det står ingenting om tortur før hans henrettelse, eller at kroppen skulle legges på steile, men at han skulle dømmes som en grov morder.

Dommen over Birte ble stående slik bygdetinget allerede hadde dømt henne på sommertinget 1739. Det ble konkludert at uten Benjamin ville ikke Birte ha angrepet sin mann. Han som kom som en fredsmegler, ble i stedet en fredsforstyrrer. Han skulle hindret Birte i å myrde Jens, ikke hjulpet henne. Dermed fikk han på lagtinget i 1740 like streng straff som Birte.

Det ble søkt om benådning og denne ble innvilget: De slapp å bli knepet med glødende tenger, for på den måten å møte døden med større verdighet." - Marte Solum Strand

 


Fra Vang, mot Årnes. Sandholmen blir forbi Årnes-odden, til venstre på dette bildet.
 

"Delinkventene klarte å rømme en siste gang. Mest sannsynlig oppholdt de seg hjemme i Aursfjorden, og hvorfor myndighetene drøyde så lenge med å hente dem, blir bare spekulasjoner, for eksempel i retning av kostnadsbesparelse. 28. april 1741 ble de hentet tilbake i arrest. Familien ble stevnet på grunn av at de hjalp og huset Birte og Benjamin. Dokumenter beviser at Birte og Benjamin satt som fanger på fogdegården på Vang helt til siste slutt.  10. juni 1741 ble det holdt sommerting på Vang. Rosenfeldt var syk, dermed ble tinget holdt hos fogd Andreas Tønder på Vang. Tinget er ikke ført inn i justisprotokollen, men det refereres til det i fogderegnskap fra 1741. Søsknene ble trolig henrettet 10. juni 1741 på Vang, Senja.

En bekreftelse på henrettelsen finner vi fra et tingreferatet 13. juni 1744. Der blir håndjern etterspurt, og det ble sagt at de ble igjen på Vang da morderne fra Malangen blev rettet i 1741.  Håndjernene skulle tas av like før henrettelsen og referansen tilsier da at henrettelsen skjedde der. At de ble henrettet samtidig som det ble holdt ting er trolig siden allmuen allerede var samlet.  

Et annet interessant moment er at på Senja fortelles det på folkemunne at kroppene til Birte og Benjamin ble gravlagt på Sandholmen i Gisundet. Det er ikke trolig at kroppene ble fraktet fra Ryøya og tilbake til Senja. Birte og Benjamin forlot trolig ikke Senja, men at de ble gravlagt på Sandholmen kan dog ikke bekreftes i kjente kilder." - Marte Solum Strand

 


Utsnitt av kart viser avstand fra Sandholmen (rød) til Vang der fogdegården lå.

 

Opplysninger som jeg kom over våren 2016, i leting etter kulturminner å besøke i mitt nærområde.

Sandholmen i Lenvik!

Fornminne: Grav, funnet av Fritjof Kildal, Bukkskinn i 1943. Vistes på overflaten ved at marken var nedsunket her. Etter antallet knokler dreide det seg om to skjelett, men bare 1 kranium ble funnet. Under skjelettene var det rester av en trekistebunn. Knoklene ble gjenbegravet ved hovedkirkegården på Bjorelvnes.

Dette er notert ned på kulturminner fra Sandholmen i Lenvik.  To skjeletter, bare et kranium funnet...

Datering for funnet er satt til etterrefomatorisk tid, som er tiden fra reformasjonen i 1536 til i dag.  Et bevis for at dette må være snakk om Birte og Benjamin?  Hvem ellers kan ha blitt gravlagt på dette stedet, i uvigslet jord, på en liten holme i skipsleia tilhørende Gisundet etter 1500-tallet? Ca. 10 minutter i båt fra fogdegården Vang der Andreas Tønder hadde hatt fangene i bevaring, og der vårtinget ble avholdt 10 juni 1741.

 

Sandholmen i Lenvikfjorden.  Gravfunnet ble gjort til høyre i bildet.  Bildet er lånt fra 'I Ottars rike'
 

"Min hypotese er at henrettelsen skjedde, som tidligere skrevet, på Vang på Senja. Det står i justisprotokollen at håndjernene ble igjen på Vang da Birte og Benjamin ble henrettet. Det er ingen grunn til at håndjernene skulle være på Vang om de ble henrettet på Ryøya. Som tidligere argumentert er det mest trolig at henrettelsen skjedde i forbindelse med et ting. Min påstand er at det skjedde sommertinget på Vang 10. juni 1741. Folket var allerede samlet der, benådningen var kommet og det var ingen grunn til å utsette det noe mer. Det er derfor lite sannsynlig at de dro til Ryøya, da både delinkventer og allmuen var samlet på Vang." - Marte Solum Strand

Det tok nesten nøyaktig åtte år fra drapet fant sted,til dommen ble fullbyrdet. Flere ting tyder på at de har gått ganske fritt i fangenskapet, de klarte jo også å rømme fra noen steder.  I et avhør sier Benjamin at han har jobbet på fogdegården på Vang i løpet av denne tiden.

 

Hvordan var de siste timer i Birte og Benjamins liv?


Slik kan det ha sett ut når allmuen seilte for å overvære henrettelsen på Vang eller Sandholmen i Lenvik. Bildet er fra filmen 'Solens sønn og månens datter'


"Å drepe noen innad i familien ble sett på som et ekstremt grovt drap, dette vises i forordningen av 16. oktober 1697.  For et slikt drap var det ikke nok å dømmes til døden, men det skulle settes et eksempel til skrekk og avsky. Derfor skulle den dømte knipes med glødende tenger og armen skulle hogges av. Dette i tillegg til selve henrettelsen der hodet skulle hogges av med øks.

Som nevnt fins det ikke kjente kilder som dekker henrettelsen, men fra avrettingsforordningen 1737 vet vi at de som ble dømt til døden ved halshugging skulle gravlegges på retterstedet, sammen med hodet. Dette gjaldt bare om ikke dødsdommen ble skjerpet, for da skulle ofte hodet settes på stake. Offentlige henrettelser skjedde gjerne på høye topper nært ferdselsårer. De var store begivenheter med preg av religiøs seremoni. De skulle være moralske og religiøst dannende; til skrekk og advarsel. Henrettelsene skjedde ofte om morgenen, klokken seks eller sju i sommerhalvåret." - Marte Solum Strand

 

Utdrag av kart over Gisundet og Lenvikfjorden, som viser hvordan Sandholmen ligger så og si midt i skipsleia. Et høvelig sted for å sette hoder på stake til skrekk og advarsel!  Det manglet et kranium fra gravfunnet på Sandholmen...
 

 


I justisprotokollen står det at håndjernene ble igjen på Vang etter at morderne fra Malangen blev rettet i 1741.  Bildet er fra filmen 'Solens sønn og månens datter'

"Birte og Benjamin ble trolig henrettet 10. juni 1741, og henrettelsen ville da funnet sted tidlig om morgenen. Omtrent to timer før henrettelsen skulle finne sted måtte presten starte samtalene med den dømte. Han skulle hjelpe til med å finne trøst i forsoningen gjennom nattverd; at sjelen snart var hos Gud.  På retterstedet holdt først presten en preken før den dømte fikk si noe, eller synge salmer." - Marte Solum Strand

 

"Den dømte skulle være kledd i hvitt, med sorte bånd.  Dette må ha virket sterkt på tilskuerne. Hvite klær, rødt blod. I følge Krogh skulle lenkene tas av rett før henrettelsen." Bildet er fra filmen 'Solens sønn og månens datter'

 

Jeg har vært i kontakt med Tromsø museum, der jeg fikk oversendt disse papirene angående funnet på Sandholmen.  Veldig spennende lesning.  De bildene som nevnes i dette brevet, har jeg dessverre enda ikke klart å finne fram til.  I følge statsarkivet i Tromsø som har gått igjennom alle kilder de har mulighet til, er ikke disse å finne noe sted, så det kan dessverre tyde på at de aldri ble arkivert i noe offentlig arkiv. Jeg har likevel funnet fram til et bilde fra dette funnet, det kan man lese om litt lenger ned.

 

 

Legg merke til at lensmannen skriver i sitt brev til politimesteren i Tromsø, at "Det ene mennesket hadde vært adskillig større enn det annet."  Følgende er sakset fra Marte Solum Strand: "Benjamin som ble beskrevet som en høy og velvoksen kar, tilstod at alt han og hans søster hadde sagt var riktig, og at han var forberedt på å møte sin død for gjerningen." Benjamin skal ha vært ca. 17 år da mordet fant sted.  Og i et annet avhør sier han at han er større nå enn det han var da drapet skjedde.

 

Også jeg har vært i kontakt med lokalbefolkning på Senja som kan fortelle meg at det stemmer at det gikk et sagn om at noen skulle vært halshugget på Sandholmen. Og i min søken etter flere svar og kilder til dette, ble jeg tipset om en artikkel som ble publisert i årbok for Lenvik 2002, der Kjell Nergård hadde skrevet om akkurat dette gravfunnet på Sandholmen. Der fremlegges det et sagn om at det var en mann fra Yttergård i Stønnesbotn, som skal ha blitt gravlagt på Sandholmen. Han var mistenkt for å ha drept en hel familie fra Huselv.  Videre fortelle artikkelforfatteren også at dette nok ikke kan være noe hold i, siden den mistenkte var avgått ved døden i Alta i 1804, lenge før denne saken var ferdig etterforsket, og som jo forståelig nok heller ingen var dømt for.  Det er vel lite trolig at den mistenkte ble fraktet tilbake til Senja for så å bli gravlagt på Sandholmen, som en morder, uten å være dømt for det.  Det forklarer heller ikke hvorfor det skal ha vært to skjeletter i samme grav.

I denne artikkelen var det til alt hell et bilde fra dette funnet på Sandholmen. Fotograf er Kåbel Hansen. Han og to studiekamerater var med lensmann Irgens for å grave opp disse levningene.  Hjemme hos Irgens på Gibostad, poserte to av guttene med hodeskallen som ble funnet, trolig tilhørende Benjamin eller Birte. Hansen fortalte også at det måtte vært en stor mann som de hadde funnet levningene etter, da lårbeinet var 12-15 cm lenger enn hans eget, og at han selv var 17-18 år den gangen, og alminnelig av størrelse.

 


Bilde av de to guttene og hodeskallen. Bildet er tatt i 1946.

 

..det siste allmuen så av Birte var hennes lange lyse hår som flagret i vinden...


Birte's lange lyse hår flagret mest sannsynlig fra Sandholmen i Lenvikfjorden. Bildet er fra filmen 'Solens sønn og månens datter'




Sandholmen i Lenvikfjorden, sett fra Grunnvåg på Senja.
 

På tide å omskrive historien...

En annen sak jeg også med stor glede har lykkes med å oppklare, er hvor levningene av disse to ble gjenbegravd.  Og det ganske så nøyaktig også. De ligger nå i en umerket grav på Kvil 1 på Geitryggen, Bjorelvnes. 

Det er veldig rart å tenke på at jeg ved flere anledninger opp gjennom årene har besøkt denne gravlunden på Bjorelvnes, uten å vite at det med stor sannsynlighet er her Birte og broren Benjamin siste hvilested befinner seg. Omstendighetene og årene siden deres bortgang tatt i betraktning, trodde jeg det var helt utenkelig at det noen gang skulle være mulig å besøke søsknenes grav. 

Så har det endelig kommet for en dag, 276 år etter at Birte og broren Benjamin avgikk ved døden, at man med stor sikkerhet nå kan viderefortelle at hendelsen fant sted på Vang, eller på Sandholmen i Lenvik, det herrens år 1741.

Og 205 år etter sin død, fikk levningene etter Birte og Benjamin endelig sitt siste hvilested, på Bjorelvnes i Lenvik.  

 

Bjorelvnes Kirke

 

En varm og nydelig sommerkveld 2017, drar jeg til Bjorelvnes for å prøve å finne den umerkede graven som jeg er rimelig sikker på gjemmer levningene etter Birte og Benjamin.  Ikke bare er dette en dag som jeg har ventet på i over ett år, og som jeg trodde det var meget usannsynlig at jeg noen gang skulle kunne besøke. Det er også en spesiell dato, - 10 juni, og nøyaktig på dagen 276 år siden sommertinget ble holdt på Vang, datoen som med stor sannsynlighet er dagen da søskenparet forlot denne jord.

For meg er dette veldig spesielt, og jeg velger å legge ned minnestein på dette stedet.  Den store steinen er hentet fra Vang på Senja, og den lille steinen er hentet fra Aursfjordbotn. Hvite roser for respekt og ydmykhet. Visst var de mordere, og de fikk også sin straff for det. Likevel kan det ikke ha vært enkelt å bli presset inn i et ekteskap som det var liten mulighet til å komme seg ut av, tross sine forsøk på det. Vi kan være glade for at vår verden er blitt oppdatert på det punktet som handler om ekteskap og skilsmisse.

 


Minnesmerke på en hittil umerket grav. 

 

Personlig er jeg inntil det motsatte er bevist, helt sikker på at dette funnet fra Sandholmen i 1946 virkelig dreier seg om levningene etter Birte og Benjamin. Hvorfor en hodeskalle ble funnet i graven, med to skjeletter, blir bare for meg å spekulere i. Det kan være forskjellige grunner til det, en teori kan kanskje være at Benjamin's hode aldri ble satt på stake.  Eller det kan være at det ene hodet var borte da kroppene ble lagt i graven.  Ifølge straffen skulle kroppene legges på steile og hodene skulle stå på stake, til skrekk og advarsel, - og vind og vær i området kan jo ha gjort sitt til at et hode har forsvunnet. Det kan ha gått lang tid fra straffen ble fullbyrdet, til levningen ble begravet.

Uansett så har dette vært en utrolig oppdagelse å gjøre, jeg føler meg beæret over å ha fått være med på å avklare dette for ettertiden.  Tusen takk til alle sammen som har bidratt med hjelp i denne saken, og en ekstra stor takk til Marte Solum Strand som har latt meg få gjengi av hennes arbeid med Birte-saken, - uten dere alle sammen hadde jeg ikke greid det! 

 

Noen opplysninger om denne saken:

Fødselsår til Birte er usikkert, men det kan være 1709. Det opplyses av et tingreferat anno 25 juli 1733 at hun er 24 år. Broren Benjamin sier da han er 20 år.

Birte fødte et dødfødt barn som ble gravlagt ved kirkegården.

Rømte fire ganger.

På lagting på Vang april 1740 ble Erich nevnt for første gang. Han skal, ifølge Birte og Benjamin, vært opphav til flere krangler mellom ekteparet. Dette er et nytt moment i saken, men har verken blitt nevnt tidligere eller i senere fremstillinger.

På lagtinget 1740 fikk Benjamin like streng straff som Birte. Det ble søkt om benådning og denne ble innvilget: De slapp å bli knepet med glødende tenger, for på den måten å møte døden med større verdighet.  

Birte har vært ca. 32 år da hun ble avrettet, om fødselsår 1709 stemmer.

 

Her  kan du lese Marte Solum Strand's masteroppgaven om Kjervikmordet.

Link til NRK tv-serie "Solens sønn og månens datter"

Her er et tidligere innlegg om min 6-tippoldefar Andreas Tønder som var fogd over Senjen og Troms fra 1711-1743.

Hvorfor noen opplever mye spøkeri, mens andre ikke...

For en tid tilbake siden kom jeg i snakk med en venninne av min datter om akkurat dette, hvorfor noen ser ut til å oppleve mer av paranormale hendelser, enn det andre gjør.  Vi kom ikke akkurat fram til noen løsning, men vi ble da enige om noen gode alternativ til hvorfor det kan være sånn.

Denne venninnen av min datter, er en av disse som ikke ser ut til å oppleve så mye av de paranormale tingene. Men likevel tror hun på sånt. Så hvorfor?  Hun kom selv med et godt forslag til dette. Hun mener det kan handle om sin egen energi.  At dersom hun ikke "går overens" med den energien som er tilstedeværende, så vil hun heller ikke oppleve den.  

Det blir litt som med folk som lever, man tiltrekkes ikke alle sorter mennesker, sånn er det bare, og om man skulle komme til å møte på noen som man ikke liker, så føler man det stort sett med det samme, og det er det dessverre ikke så mye å gjøre med. Som regel ender det med at man aldri skaper noen bånd til mennesker som man ikke føler man går overens med, selv om det i utgangspunktet ikke er noe "feil" med det mennesket man føler det sånn ovenfor.  Det handler om energi. Som jo vi mennesker også har. Og det er ikke alltid at energier har samme flyten, at de er på samme nivå, - at de går overens. 

Jeg tror faktisk dette kan være en av grunnene til at noen opplever mye, og noen opplever lite. Det handler ikke om å være medium, klarsynt eller hva man vil kalle det. Men det å oppleve spøkeri. Som jeg har nevnt før, jeg tror alle mennesker har evne til å se og  høre, - oppleve paranormale hendelser, fordi vi har samme utgangspunkt den dagen vi er født. 

Venninnen til min datter var også en del på besøk hos henne da hun bodde i dette huset som det var så mye aktivitet i, og hun opplevde veldig lite der. Noen små "drypp" som kan ha vært av åndelig karakter, men overhodet ikke slik som min datter og hennes daværende samboer opplevde.  Og en del av de som har bodd der tidligere har heller ikke merket noe til alt spøkeri som har vist seg å kunne oppleves der.  For meg virker det som at det kan være en god hypotese at det handler om energier som går overens, eller ikke.  Min datters venninne tror på mer mellom himmel og jord, likevel har hun til nå ikke hatt de store opplevelsene. Min datter som kanskje har vært min største skeptiker tidligere, fikk oppleve mye her, hver dag, også fysisk.

 

#spøkelser#ånder#energi#paranormal

 

Et beryktet spøkelseshus

Her er historier fra min tidligere utgivelse 'Det er mer mellom himmel og jord',  - opplevelser fra dette huset som jeg har alle disse video-opptakene fra.  Det er historier jeg har hørt helt siden min barndom, og også der jeg selv hadde en paranormale opplevelse i en alder av 9 år, der jeg opplevde å se ting skje fysisk.

Da min datter bodde der, tok det ikke lang tid før det begynte å hende ting.  Det første var det bildet som jeg fikk tilsendt fra min datters samboer, der han ikke følte seg alene.  Det andre var at jeg fant en 10-øring fra 1963 liggende rett foran meg der jeg hadde stått å pakket ut av en flytteeske. Jeg vet at den ikke hadde vært der før jeg satte esken ned, og den var heller ikke der da jeg tok den tomme esken opp og bar den ut, men den var der da jeg kom tilbake, akkurat der jeg skulle sette en ny eske for utpakking.



Min datter hadde mange merkelige opplevelser der, og til tider var de så påtrengende at de midt på natten rømte hjem til meg, eller til besteforeldre for å få sove. Noe av det hun opplevde var dette:

En natt våknet hun av at det var noen som strøk henne på ryggen.  Hun beskrev det som at det føltes som en varsom hånd, og hun tror det var en kvinne. En dag hun satt i dusjen, opplevde hun at det var noen som strøk henne over håret.  Etter at lillebanet deres var født, våknet hun av noe som hørtes ut som en av melodiene på vippestolen som sto nede i stuen, ble avspilt. Hun har også drømt om en jente.  Denne jenta sto ute, mellom huset og fjøset, og så opp på min datter som i drømmen befant seg på loftet.  Min datter beskrev henne med lang hvit kjole, med noe som kunne ligne på en mørkere kofte over, med et Mariuslignende mønster på.  Jenta hadde musefletter og kunne være rundt 6-7 år. Akkurat sånn jeg ser henne, bare at da hadde hun ikke noen kofte/genser på seg. Jeg hadde heller ikke beskrevet denne jenta for min datter, før hun fortalte meg om denne drømmen. Hun opplevde hele tiden at hun så skygger som gikk mellom kjøkkenet og trappen opp til loftet.  

Denne tiden som de bodde der, har jeg fått utallige bilder fra henne, om jeg ser noe.  Og ja jeg har sett noe, men det er til tider vanskelig å skille energiene fra hverandre, for det er ikke snakk om bare en. Og når det blir flere, er det som at de flyter i hverandre, og det er vanskelig å se dem klart, og vite hvem som er hvem. 

Kort oppsummert på hvem som er blitt sett i og i nærheten av dette huset opp gjennom årene, så kommer man fram til dette:  En liten jente.  En eldre dame. En yngre dame.  En mann som kan ha vært grunnleggeren av huset.  En mann som ble sett sammen med grunnleggeren mens han enda levde.  En yngre mann som kan ha vært soldat tidligere. 



 

Her er noen av de andre historien som i flere år har levd på folkemunne fra dette stedet.

Grunnleggeren av huset sies å skulle hatt en mann med seg.  Det er flere som skal ha sett denne mannen, men dessverre er det så lenge siden nå at jeg har ikke mulighet til å få snakket med de som opplevde dette.  

En historie går slik.  Anton, som mannen het, var i banken for å utføre sine ærender. Mannen i kassa så jo at det kom to menn inn samtidig, den ene var Anton, den andre var en mann som han ikke visste hvem var.  Da Anton var ferdig å gjøre sitt, og kassamannen skulle henvende seg til neste kunde, så var det ingen der, mannen var sporløst borte.  Ettersom jeg har hørt, så ble det også spurt etter denne mannen som kom inn sammen med Anton, men nei, han hadde kommet alene, og hadde ikke sett noen andre. Det skal ved andre anledninger også ha blitt observert en mann sammen med Anton, og han fikk tilslutt bare tilnavnet "Anton-mannen".  

Her er et opptak som er gjort av et babycamera som sto på i huset når det ikke var noen hjemme der. Jeg syns det høres ut som at stemmen roper "Anton".

 

Denne opplevelsen ble fortalt av min mors tante, som var nærmeste nabo til dette huset i mange år. Denne hendelsen fant sted en dag hun hadde vært på besøk lenger borte i bygda og var på tur hjem. Da hun passerte avkjørselen til dette huset, fikk hun plutselig høre noen som sang.  Hun beskrev det som å høre et englekor, siden lyden på en måte kom ovenfra luften.  

Det som er litt spesielt, som jeg har funnet ut nå den siste tiden mens jeg har vært vitne til alle stemmer og merkelige lyder fra dette huset, er at det på denne eiendommen skal befinne seg et kulturmerke som kan være en grav.  Dette ligger ca 100 meter fra hovedhuset på gården.  I notatene står det følgende: Fornminne: Naturdannelse, oval haug, lengde ca 2,5 m, bredde ca 1,2 m og høyde ca 0,4 m. Smalner lett av mot kortendene. Har en viss likhet med 1800-tallsgraver.  Dette som kan være en gravhaug, ligger ca 20-30 meter fra veien der min mors tante hadde denne opplevelsen.

Da mamma var liten jente, gikk veien som førte til hennes besteforeldres hjem, rett forbi denne gården.  Hun forteller at de alltid var livredde når de dro forbi der. Min tante (mammas søster) forteller at det var fordi de hadde hørt historier om at det til tider kunne høres barnegråt fra skogen bak denne gården.

En historie fra da min søster leide huset, for ca. 30 år siden.  Det var nyttårsaften og en håndfull gjester var samlet i stuen hos søster.  De satt og pratet om alle disse merkelige historier de hadde hørt om huset.  Plutselig og uten forvarsel dunker det noe ned i gulvet ute i gangen.  Det var hesteskoen som hadde hengt over ytterdøren siden før min søster flyttet inn.  Spikret opp med  flere spikrer.  Det skulle være umulig at den falt ned av seg selv.  Denne hendelsen er det som man skjønner, flere vitner til.

Den kvelden mamma måtte dra bort til huset og hjelpe til med å legge barnebarnet, (det kan du lese om i linken ovenfor), var hun ganske sikker på at min bror hadde opplevd noe som hadde skremt han veldig.  Men han ville ikke prate om det.  Jeg har nå, over 30 år senere fått vite hva det var som hadde skjedd den kvelden før mamma ble oppringt.  Han hadde vært på loftet for å prøve å legge onkelungen.  Da han kom ned igjen, lå gitaren som egentlig skulle henge på veggen i stuen, på sofaen.  Og en streng var ødelagt... 

I ettertid har jeg fått høre at de som leide der etter min søster, og som også hørte gitarspilling, aldri hadde gitar i huset selv.  Men, det skal ha ligget en gitar på fjøsloftet, hvor den har sin opprinnelse fra sies det ingenting om. 




Jeg har også snakket med noen av de som har bodd i dette huset uten å oppleve noe som helst overnaturlig.  Et par som leide der, og som jeg brukte å sitte barnevakt for hadde bare bitt seg merke med at dyrene de hadde ikke så ut til å trives i huset.  Andre igjen har ikke opplevde noe av dette heller.  Dette får meg selvfølgelig til å gruble litt på hva det er som gjør at noen opplever voldsom aktivitet, mens andre går helt "fri" for dette.  Jeg er ikke i tvil om at det spøker i dette huset uansett om de som bor der opplever ting eller ikke, - spørsmålet mitt handler mer om hva som gjør at noen ikke ser ut til å oppleve noe av dette, mens andre får oppleve "alt"....

 

#klarsynt#medium#energi#spøkelse#åndelig#mariapjsverden


 

Åndene i Bymyra barnehage

 

Bymyra barnehage måtte for en periode bruke lokalene til gamle Hvilhaug sykehjem. Det var i denne perioden at noen av personalet hadde sine skremmende opplevelser.

En ansatt forteller:

Enkelte dager var det som om noe eller noen sugde ut all energien min. Jeg ble slapp, kort sagt utkjørt, og dette kunne like godt skje etter helger der jeg var helt uthvilt og klar til "fight".

En episode jeg opplevde, var at jeg ble så sliten at det kjentes ut som jeg hadde sprunget 3000-meteren. Plutselig var jeg bare så utkjørt at jeg måtte støtte meg til veggen for å kunne stå oppreist. Jeg prøvde å holde ut dagen på jobb, men det endte med at jeg var nødt til å dra hjem. Det rare var jo at etter en kort stund hjemme så var jeg helt "fresh" igjen. Dette vet jeg at det er flere av dem som jobber der som har opplevd.

Ved et annet tilfelle skulle jeg ned en gang på dette bygget. Da jeg hadde gått et stykke, var det akkurat som om noen fulgte etter meg, - det føltes som om jeg ble jaget, og det var så skremmende og ekkelt at det endte med at jeg til slutt la på sprang.

En kveld da jeg og et par andre var der for å hente noe, hørte vi gråt fra et av rommene som brukes som kjøkken. Og da vi gikk i gangen, var det akkurat som om det en person til sammen med oss, - vi merket det alle sammen. I denne gangen er det glassdører i den ene enden som alltid er lukket, og når vi så på speilbildene våre der, så var det som om vi såvidt kunne ane en fjerde person sammen med oss.

Jeg har ved flere anledninger vært i bygget på kveldstid, og har da følt veldig sterkt at jeg ikke var velkommen. En gang var det så sterkt at da vi kom å parkerte bilen utenfor, så fikk jeg en utrolig hodepine. Vi kjørte bare derifra igjen, og da vi var kommet et lite stykke unna, så forsvant hodepinen som en såpeboble som sprekker.

En annen ansatt forteller dette:

Den første dagen jeg kom til barnehagen, husker jeg at det første jeg kjente da jeg kom inn døren, var en spesiell lukt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den, - kanskje som en spesiell parfymelukt, eller død. Så fikk jeg det for meg at jeg måtte se kjølerommet der de hadde oppbevart de døde. Vet ikke hvorfor jeg "måtte" dit, det kom bare for meg. Da jeg skulle gå inn i gangen som fører til kjølerommet, ble jeg veldig kald, men døren var låst, så dit kom jeg ikke inn. Jeg ble stående litt utenfor døren, og da jeg skulle gå derifra, klarte jeg til min store overraskelse ikke å gå. Det var som om jeg sto bom fast, eller at noen stoppet meg, låste meg fast. De som var sammen med meg måtte hente meg med makt. Men jeg ble faktisk ikke skremt av dette. Jeg hadde også en sterk følelse av at noen så på meg, noen som jeg ikke kunne se.

Utpå dagen holdt jeg på med å sparkle på et av rommene. Plutselig fikk jeg følelsen av at jeg ikke var alene lenger, og det ble iskald i rommet. Jeg så ingen... Senere på dagen sto jeg i et annet rom å sparklet. Jeg sto et stykke fra en snor som henger på veggen, en slik snor som de gamle brukte til å trekke i når de trengte noe hjelp. Denne snoren ble plutselig slengt mot meg, helt uten at det skulle være noen mulighet for det. Da ble jeg litt skremt, og gikk ut til de andre, ville ikke være alene der inne lenger.

En dag sto jeg og hun som var tidligere styreleder i barnehagen, på et rom å malte. Plutselig begynte lyset i taket å blinke, men vi tenkte nå ikke så mye over det. Neste dag, da vi oppdaget at det ikke var noe lysrør i taket, da ble vi skremt.

Mens vi holdt på å gjøre lokalene klare for barnehagen, opplevde vi flere ganger at verktøyene som vi brukte, ble flyttet på. Et sånt eksempel var da jeg hadde brukt brekkjernet til et arbeid nederst i gangen, og der lot jeg det ligge da vi gikk ut for å ta oss en røyk. Da vi kom inn igjen, lå det på helt andre siden av gangen...

En gang prøvde vi å gå med søkevinkler for å se om det var noe utslag å få på disse. Jeg følte liksom at det var et sted det var noe spesielt med, og ba den tidligere styrelederen om å gå til det stedet. Og det stemte, søkevinklene gjorde voldsomt utslag der. Ved en annen anledning da jeg sto i en stige, var det akkurat som om noen tok fatt i stigen og ristet i den. Dette var såpass ubehagelig at neste gang jeg skulle opp i stigen igjen, fikk jeg en annen til å stå nede og holde den fast.

Det er et rom nede i gangen som jeg hele tiden på se inn på når jeg går forbi. Vet ikke hvorfor det er sånn, men jeg må bare gjøre det. Det føles som om det er noen der. Dersom døren er lukket når jeg går forbi, må jeg åpne den, bare for å sjekke at det ikke er noen i rommet. En gang jeg og noen andre gikk gjennom denne gangen, fikk jeg en sterk følelse av at det var noen som fulgte etter oss. Jeg kunne ane konturene av en skygge i vinduet bak oss. Dette var en veldig ekkel følelse.

Etter at lokalene som barnehagen skulle benytte denne perioden sto ferdige, opplevde vi en kveld at vi hørte en kvinne som gråt. Det var også en veldig sterk parfymelukt i rommene. Andre ganger vi skulle ha dratt til barnehagen på kveldstid, så har det vært nok at jeg har satt meg i bilen, så har jeg fått en veldig sterk hodepine, og det var som om jeg så blinkende lys foran meg.

En kveld da vi kom fram til barnehagen, var det full belysning på noen av rommene, og på ett rom var det akkurat som om noen så på tv eller holdt på med pc. Det så også ut som om det var noen som sto i vinduet og så på oss, og et vindu sto åpent. Det var utrolig skremmende, og vi torde ikke gå inn der den kvelden. Da vi kjørte derifra, så kjørte vi på nedsiden av barnehagen, og på et rom på denne siden var det også lys, og det verste av alt, - vi så mange skygger som gikk fram og tilbake. Neste dag da min samboer kom på jobb der, var det ikke noen lys på, eller vindu åpent der vi hadde sett det kvelden før.

En annen gang da vi holdt på med å avslutte for dagen, og vi hadde slukket alle lys og sjekket at vinduene var lukket, så tok jeg en ekstra sjekk. Da var det kommet på lys i enkelte rom, som jeg vet vi hadde slukket. Og da vi så kom ut, så var det plutselig et vindu som var åpent igjen, og det var lukket før vi gikk ut.

Flere ganger har jeg blitt kald på den ene hånda, og tung i hodet. Noen ganger har det kjentes ut som om det skulle eksplodere. Om dette skyldes den aktiviteten som er der, eller om det har sin naturlige forklaring, det vet jeg ikke...

Etter mange uforklarlige og skremmende opplevelser blant personalet i Bymyra barnehage, bestemte ledelsen seg for å ta dette på alvor, og tok kontakt med fungerende sogneprest Kjell Y. Riise, for å få hjelp.

Gud, vår far, vi takker deg for dette bygget og det som fyller det. Vi ber deg: Ta det i din nådige og sterke varetekt. Vi ber for hver enkelt av dem som arbeider her, og for barna. Gi dem evne til å bry seg om hverandre i medgang og motgang. Gled dem, trøst dem når de har sorg, og gi dem tro og tillit, slik at de tar imot hver dag med trygghet og glad forventning. La din kjærlighet og fred prege alt som foregår her. Velsign dette huset, og de som går inn og ut av det. Amen.

Dette var noe av det som ble lest opp under andakten. Fungerende sogneprest Kjell Y. Riise, forklarer, - Enhver andakt er (eller bør være) tilpasset situasjonen, og det var selvsagt denne. Hovedsaken er en forbønnshandling.

Etter at denne andakten ble holdt, har jeg hatt kontakt med enhetsleder for Sør-Tromsøya barnehager, Anne Britt Johansdatter, for å høre om det er blitt noen merkbare forandringer i lokalene til barnehagen. - Ja, vi har merket en ro som ikke har vært i barnehagen før presten holdt andakten. Til og med foreldre har kommet til meg å sagt at de i utgangspunktet ikke trodde på dette, men at de opplever en helt annen atmosfære når de nå kommer til barnehagen. Det syns vi er bra.

 

Fra min tidligere utgivelse 'Det er mer mellom himmel og jord'

#spøkelser#spøkelser#ånd#energi#ghost#gjengangere

 

Jeg var ikke alene

 

Denne historien er fortalt av Håvard.

Det jeg nå skal fortelle, hendte meg noen år tilbake, nærmere bestemt i år 2000.  Tre måneder tidligere hadde jeg kjøpt et eldre hus i den bygda der jeg bodde.

En natt jeg hadde lagt meg, - jeg mener selv jeg ikke hadde sovnet skikkelig - kjente jeg at det kom noen å la seg i senga sammen med meg. Det skulle ikke være mulig at dette kunne skje, jeg var alene i huset, og ingen andre hadde nøkler.

Denne "noen" som kom opp i sengen, la seg godt inntil meg, knuget seg liksom mot ryggen min, og jeg våknet til meg selv med at jeg satte i et "dauingsmål" (et skrik/jammer som hørtes helt forferdelig ut. Da forsvant dette som hadde ligget ved siden av meg. 

Etter at dette hendte, kjente jeg at det var noe som ikke stemte. Jeg hadde fått noe med meg, men visste ikke hva det var. Det kjentes ut som det satt et spyd like under ene skulderen min og fram mot brystet, - ikke noen behagelig følelse. 

Noen år etterpå ble jeg med i en sirkel som pratet og diskuterte det meste mellom himmel og jord. Og der var det også med en klarsynt dame. En dag på et møte fortalte jeg om dette som hadde hendt meg for flere år siden, og at jeg fortsatt kunne kjenne at det var noe som sto fast i skulderen min. Da fortalte denne damen at hun så en mann, og så beskrev hun han veldig detaljert for meg. Og jeg visste med det samme hvem hun snakket om. Den tidligere eieren av huset. Det var ikke til å ta feil av, alt stemte ned til minste detalj om hvordan han gikk kledd.

Som en følge av dette tok jeg kontakt med en healer fra Finland for å høre om han kunne hjelpe meg til å bli kvitt denne klebeånden. Hans første reaksjon var at jeg bare skulle komme meg vekk fra huset, men han skulle da prøve å hjelpe meg. Og det klarte han. Smerten forsvant som dugg for solen, og jeg har ikke merket noe mer til denne ånden, verken på meg eller i huset.

 

Fra min tidligere utgivelse 'Det er mer mellom himmel og jord'

#spøkelse#spøkelser#ånd#energi#ghost

 

Heimly

 

Ragnhild forteller.

I en kort periode bodde jeg og mine to barn i gamle Heimly skole. Etter at skoledriften var nedlagt, sto de fleste av lokalene tomme, og det var derfor mulighet for meg å leie rektorleiligheten i gammelbygget. Under krigen ble bygget okkupert av tyskerne, og man kan ennå se merker etter hestehover i gulvplankene, (tyskerne tok altså med seg hestene inn i bygget). Det sies at det var en tysk soldat som tok sitt eget liv her, han hengte seg i klokketårnet.

Men over til det som jeg opplevde der en natt. Jeg hadde lagt meg for kvelden. Dette var natt til julaften, klokken kunne vel ha vært rundt 02-tiden, da jeg med ett hørte rammel og bråk fra et eller annet sted i bygget. Jeg lå en stund og hørte på dette, og lurte fælt på hva det kunne være, men kom ikke fram til noen fornuftig forklaring. Ved nærmere lytting tenkte jeg at alt bråket kunne høres ut som om det ble vasket og ryddet. Veldig mye aktivitet. Jeg husker ikke at jeg hørte lyden av skritt. Jeg kunne ikke skjønne hvem som styrte med noe sånt midt på natten.

På et eller annet tidspunkt må det ha gått opp for meg at dette ikke kunne være noen naturlig hendelse, og da bråket så ut til å vedvare, måtte jeg tilslutt stå opp og gå ut i gangen. På en vennlig og høflig måte sa jeg høyt ut i luften; "Kan dere være så snille å slutte å bråke, slikt at vi kan få sove?" Og da ble det øyeblikkelig stille. Helt stille. Jeg gikk og la meg igjen, og det forble stille resten av natten.

Neste dag måtte jeg forhøre meg hos de som hadde tilknytning til bygget, om det kunne ha vært noen der om natten, men fikk til svar at det var helt umulig. Og innerst inne visste jeg at det ikke var noen levende mennesker som hadde laget dette bråket. I ettertid har jeg fått vite at det er flere som har hatt lignende opplevelser på denne skolen.

 

 

Fra min tidligere utgivelse 'Det er mer mellom himmel og jord'

#spøkelse#ånd#energi#paranormal

 

De blå lysene

 

Kristian forteller.

Da jeg var ca. 3-4 år, hadde jeg en merkelig opplevelse som jeg har tenkt mye på opp gjennom livet. Vi bodde da på et lite sted på yttersiden av Senja.

En ettermiddag jeg var ute og lekte, fant jeg plutselig på at jeg skulle rusle bortover mot en bekk som rant forbi, ikke så langt fra husene. Mens jeg ruslet bortover, fikk jeg plutselig øye på tre blå lyskuler i luften foran meg. Det så nesten ut som de danset opp og ned, og jeg var helt paralysert, - noe slikt hadde jeg aldri sett før, hverken før eller senere. Lysene danset foran meg fram mot bekken, og jeg fulgte etter mens jeg lurte på hva dette kunne være for noe.

Like før de kom frem til bekkekanten, var det noe som gjorde meg redd, eller jeg ble rett og slett redd for lysene. Jeg snudde og løp hjem det forteste jeg kunne. Lysene så jeg ikke mer til. I voksen alder har jeg tenkt mye på hva dette kunne være, og en tanke er at det kunne vært en form for hjelpere, at de passet på meg den dagen jeg gikk til bekken alene...

 



 

Fra min tidligere utgivelse 'Det er mer mellom himmel og jord'

#spøkelse#ånd#energi#paranormal

Jeg kan se døde mennesker

 

Lene forteller.

Den første opplevelsen jeg hadde, skjedde da jeg var 8 år. Jeg hadde vært på besøk hos bestemor, som jo ikke bodde så langt unna oss. Det var bare en stor nedoverbakke som skilte husene.

Midt i denne bakken står det et fartskilt, og da jeg kom nærmere, så jeg at det sto en mann bak dette skiltet. Jeg forstå snart at det var noe rart med denne mannen, for jeg kunne ikke se hele kroppen hans, bare hodet og armene. Siden skiltet var veldig smalt, burde jeg jo ha sett resten av kroppen hans også, men det gjorde jeg altså ikke. Det var akkurat som om denne mannen sto og skuet på meg, og jeg ble veldig redd. Jeg begynte å løpe derfra, og snudde meg for å se om mannen sto der enda, men nei, han var vekk.

Jeg slakket ned farten og begynte å gå igjen, og plutselig hørte jeg tunge skritt som kom bak meg. Igjen snudde jeg meg for å se, og der var mannen igjen, denne gangen løpende etter meg. Nå så jeg hele kroppen hans, og han var helt svart med et utydelig ansikt. Jeg løp og løp, mens hjertet hamret i brystet mitt. Og da jeg kom løpende inn døren hjemme, lurte mamma fælt på hva som sto på. Hun hadde hørt hylene mine langt nede i veien. Jeg fortalte henne hva jeg hadde opplevd, men hun trodde ikke på meg. Dette var den første opplevelsen som jeg hadde med den andre siden.

Etter det var det helt stille helt til jeg var 17 år, og flyttet inn i et hus sammen med kjæresten min. Det var et gammelt hus, og de som hadde bodd der før oss hadde restaurert og bygget noen tilbygg på det. Det hadde for mange år siden dødd en mann i dette huset, men det visste vi ingenting om da vi flyttet inn.

Vi hadde bodd i huset et halvt år da jeg fødte en datter. Og det var da det begynte. Vi hadde soverom nede i et av de nye tilbyggene, og hver kveld plagdes jeg med å få min datter til å sove. Men jeg trodde det var helt normalt, og tenkte ikke så mye over det.

Plutselig en kveld jeg sto ved grindsengen hennes for å prøve å rugge henne i søvn, fikk jeg frysninger som gikk fra tærne og opp i nakken på meg, og hårene reiste seg på armene mine. Jeg så i sidesynet at det sto noen ved siden av meg, og da jeg snudde meg, så sto det en mann der. Jeg ble ikke redd, men sa bare: "Kan du være så snill å slutte å plage datteren min, slik at hun kan få sove?" Da forsvant mannen.

Dersom jeg skal forklare hvordan han så ut; en ganske høy mann, kledd i svart. Det er noe som er veldig rart, og det er at jeg ikke så hvordan ansiktet hans så ut, men likevel så jeg det. Det er litt vanskelig å forklare.

En uke senere fikk vi oss hund. Det viste seg at snart at hunden ikke trivdes i gangen ved siden av soverommet, og det hendte flere ganger at han gjødde og sytte uten noe rimelig grunn. Til slutt ville han ikke være i gangen i det hele tatt, og vi måtte ha han med oss i stuen hele tiden. Men det tok ikke lang tid før hunden begynte å bli urolig i stuen også.

Jeg var mye alene siden samboeren min var fisker, og nå begynte jeg å bli sliten. En liten baby, og en hund som ikke ville være noen steder i huset. Nå hadde hunden også begynt å forandre oppførsel, og var til og med blitt aggressiv. Jeg vet ikke om dette hadde noe med den mannen å gjøre, men til slutt måtte vi bare gi ham bort. Denne mannen så jeg ofte i den tiden vi bodde der, og det ble en vane å ha han der.

På dagen lot jeg datteren min sove i stuen, og da sov hun kjempebra, men med en gang hun ble lagt alene på soverommet, fikk hun ikke sove. Mannen så jeg ofte inne på soverommet, og jeg pleide bestandig å snakke til han. Jeg forklarte han at det bare var et barn, og at hun måtte få fred. Hver gang jeg snakket til han, så forsvant han.

Da datteren min var 4 måneder, måtte vi bare innse at det å bytte soverom var nødvendig, - hun fikk ikke den søvnen hun trengte fordi hun ikke fikk sove der. Vi tok nå i bruk rommene på loftet. Der fikk hun sitt eget rom, og vi tok rommet ved siden av. Fra den dagen sov hun gjennom hver eneste natt. Rommet nede brukte vi fra da av, bare som gjesterom.

Etter en tid begynte denne mannen også å vise seg i stuen. Når jeg var der, kom han også dit. Jeg følte på ingen måte at det var noen negativ energi fra han. Han gikk bare rundt omkring, og noen ganger sto han bare og så på meg. Av og til brukte jeg å prate med han, men da forsvant han jo bare. Samboeren min så han aldri, men en dag opplevde han mannens nærvær, og da ble han litt skremt. Datteren vår på loftet og sov, og vi var alene inne på kjøkkenet. Vi sto bare og pratet om løst og fast, da vi hørte skritt i stuen, og plutselig begynte en leke i stuen å bevege seg. Leken var et sånt stativ som babyer kan ligge under, et sånt babygymnastikkstativ med rangler (leker) som henger ned. Da vi kom inn i stuen for å se, hang disse og dinglet frem og tilbake. Jeg bare lo, for jeg visste jo hvem som hadde satt disse i bevegelsen, og etter dette ble også min samboer klar over at det ikke bare var vi som bodde i dette huset.

Jeg har også merket nærvær av døde mennesker i andre gamle hus jeg har vært i, og det føles helt normalt for meg. Jeg er ikke redd eller noe, jeg har bare godtatt at det finnes mer mellom himmel og jord.

 

Fra min tidligere utgivelse 'Det er mer mellom himmel og jord'

#spøkelse#ånder#energi#paranormal#overnaturlig

 

 

Spøkelse på høylys dag

 

Denne opplevelsen kommer fra "Misty-gutt".

Den historien som jeg nå skal berette om, hendte meg en vakker sommerdag da jeg var tolv år gammel. Et vanlig uttrykk her på stedet sier, "Ja du ser nå spøkelser på høylys dag!" (Indignert). Vel, jeg har altså opplevd et spøkelse på høylys dag.

Jeg var for meg selv i utmarken, ovenfor, men ikke langt fra bebyggelsen. Det var strålende sol, og alt var fryd og gammen. Jeg hadde ikke tanke på det paranormale i det hele tatt. Jeg hadde sett en cowboyfilm på tv kvelden før, og nå fantaserte jeg om at jeg var i Amerika på prærien, og jeg løp bortover marken, - red liksom på hesten da. Det var ikke så mange trær her, og så høye var de nå heller ikke. Men ett var høyere enn de andre, og det sto ved siden av en gammel torvsjå (folk brukte torv til brensel). Jeg klatret opp i dette treet, og der hadde jeg fin utsikt over bygda og fjorden.

Som jeg satt der, fikk jeg øye på et kvinnemenneske som kom ut fra et hus som befant seg ca. 200 meter fra der jeg var. Hun gikk med raske skritt i retning mot meg. Jeg må jo si jeg stusset litt over dette, for damen som hadde bodd i det huset som jeg så denne komme ut fra, hadde dødd sist vinter. Da jeg var 7 år, hadde denne damen lært meg klokken, og hun hadde vært veldig hyggelig. 

Jo nærmere denne personen kom, jo klarere kunne jeg se at det var henne, - damen som døde for noen måneder siden. Jeg kom meg ned fra treet, fulgte henne med øynene og tenkte, "Men... men...dette går ikke an! Hun er jo død og ligger på kirkegården!"

Jeg var ikke redd, bare undrende. Men pulsen gikk raskere jo nærmere hun kom. Nå var hun ganske nær meg, og hadde kurs litt til siden for meg. Da hun var kommet ca. 8-10 meter fra meg, stanset hun. Hun var ikke gjennomsiktig på noen måte. Hun så akkurat slik ut som hun gjorde da hun levde her på jorden. Klærne hun hadde på seg, var de hun brukte når hun vasket klær i vaskekjelleren; gråblå dongeribukseoverall, gråhvit jakke, og et skaut i mange farger som var knytt foran. På bena hadde hun brune gummistøvler. Det for mange tanker gjennom hodet mitt...

Hun snudde seg rett mot meg, og i noen sekunder ble vi stående og stirre på hverandre. Så tok hun et skritt mot meg, men da satte jeg hendene for ørene og ropte "NEEI!!" Jeg tenkte at jeg ikke ville høre hva hun hadde å si (jeg følte veldig sterkt at det var noe hun ville si meg). Jeg ble kjemperedd og løp bort fra henne det forteste jeg klarte. Da jeg hadde løpt noen meter, snudde jeg meg for å se om hun kom etter, men nei, hun var borte, som sunket i jorden.

Jeg ble lettet da jeg så at hun ikke var der lenger, men som den nysgjerrige personen jeg er, selv om jeg var blitt skremt, - så gikk jeg tilbake for å se om hun var der et sted. Men hun var og ble borte, så etter en liten stund satte jeg "fantasigampen" i galopp med kursen hjemover; dette måtte jeg fortelle! Jeg tvilte vel egentlig veldig på om jeg kom til å bli trodd.

Da jeg kom hjem, var det bare mor som var der. Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og tenk, hun trodde på meg! Åh for en lettelse det var. Min bror som fikk høre om hendelsen senere, mente det hadde rablet for meg. Ikke artig der og da, men i ettertid har jeg bare smilt av det.

I ettertid har jeg angret på at jeg ikke ble der og hørte på det hun hadde å fortelle meg. Men slik situasjonen ble, var det umulig for meg å kontrollere frykten. Dette er første og eneste gang jeg har sett et gjenferd med egne øyne, og stått ansikt til ansikt med det. Men hvem vet hva som kan skjule seg i fremtiden...

 

 

Fra min tidligere utgivelse 'Det er mer mellom himmel og jord*

#ånd#ånder#spøkelse#energi#paranormal

 

 

Min spesielle julaften

 

Astrid forteller noe som hun selv har opplevd.

Dette skjedde en gang jeg jobbet i et fiskevær. Da julaften kom, ble alt liksom håpløst for meg. Jeg var bedt hjem til sjefen min for å feire sammen med han og hans familie, men det ble så mange ting å gjøre utover dagen, og da kvelden kom var det ennå mange ting som var ugjort. Jeg følte bare at det måtte ordnes, så jeg takket nei til sjefens invitasjon, og spurte om jeg ikke kunne få komme 1.juledag i stedet.

Det var et stort, gammelt hus vi bodde i. Før i tiden hadde det vært benyttet som handelshus. Nå skulle jeg være alene der, men jeg var ikke redd for det. Telefonen stengte klokken 21 hver kveld, men jeg tenkte at det gjorde vel ikke noe, og at det skulle bli godt å få legge seg for natten.

Dette var rett etter krigen, så det var dårlig med noe ekstra til jul, men jeg hadde noe frukt og sjokolade, og bestemte meg for at det skulle jeg kose meg med til kvelden når alt var unnagjort. Først skulle jeg ta meg et bad, som selvfølgelig var på den gammeldagse måten.

Vi hadde bare lampelys, og det sto en lampe i stuen. Radioen sto på, og det strømmet julemelodier ut fra den. Alt var vel og bra, og jeg følte at det skulle bli deilig å ta kvelden, men først måtte jeg hente denne frukten. Jeg tok med meg en skål og en lampe og gikk for å hente den. Da var klokken nærmere 22 på kvelden. Jeg fikk da hentet frukten, men da jeg skulle gå inn i stuen igjen, var det umulig for meg å komme gjennom stuedøren. Det var som om noen hadde satt et usynlig glass i den. Gang på gang prøvde jeg å komme igjennom, men hver gang ble jeg liksom kastet tilbake.

"Hva i all verden er dette?" husker jeg at jeg tenkte mens jeg om og om igjen prøvde å komme meg inn i stuen. Til slutt klarte jeg å presse meg gjennom den usynlige sperringen, men inne i rommet følte jeg at jeg ble presset mot en stor etasjeovn som sto der. Jeg lurte svært på hva dette kunne være, og plutselig så slapp jeg løs fra dette. Jeg har ingen anelse om hvor lang tid det tok, kanskje et minutt, kanskje mer, - det var som om tiden sto stille for meg.

Jeg gikk inn på kjøkkenet, satte frukten og lampen fra meg, og så gikk jeg ut i stuen igjen for å slukke lampen som sto på stuebordet. Sengeklærne var jo skiftet til jul, så jeg tok bare teppet fra sengen til sjefen, og lukket stuedøren etter meg. Jeg hadde tenkt å ligge på divanen i kjøkkenet, for jeg orket ikke gå opp i andre etasje for å legge meg. Jeg følte at det var noe jeg ikke skulle forstyrre, så jeg brøt bare en bit av sjokoladen og lot resten ligge, for papiret raslet så.

Jeg leste litt i en bok, og lot lampen brenne hele natten. Jeg sovnet til slutt, sliten som jeg var, og sov helt til neste morgen uten å oppleve noe mer. Den eneste jeg fortalte min opplevelse til, var min kjæreste, for vi møttes 1.juledag. Jeg sa han ikke måtte si det til noen, for da ble det bare snakk om hvor overtroiske vi var osv.

I rom julen kom en arbeider til meg og spurte om det var sant at jeg hadde vært alene i huset på julaften. Jeg svarte som sant var, at det hadde jeg. Da spurte han om jeg hadde hørt noe. Nei, svarte jeg da. Hadde jeg sett noe da? Neida, jeg sa ingenting om min opplevelse.  Så fortalte han meg at jeg var den første som hadde vært alene i huset på julaften på lang tid. Hvorfor det? lurte jeg på. Arbeideren lurte på om jeg ikke hadde lagt merke til at alle rømte huset på denne dagen, noe de hadde gjort i mange år. Jeg svarte at det visste jeg ikke noe om. Mannen fortalte videre at de hadde fått forbud mot å si noe om dette til meg fordi jeg kunne bli redd. For mange år siden, så hadde sønnen i huset hengt seg i stuen, litt over klokken 22 på kvelden, på selveste julekvelden. De mente det hadde vært uro i huset på julaften siden da, og derfor ville ingen være der på denne dagen...

Det kan jo tenkes at det var en sammenheng mellom dette, men jeg følte ingen voldsom uhygge. Jeg tenkte bare på hva dette kunne være, for innbilning var det ikke. Det var noe som hendte, og jeg kan aldri glemme denne opplevelsen.

 

Fra min tidligere utgivelse 'Det er mer mellom himmel og jord'



 

#mariapjsverden#ånder#spøkelser#spøkeri#ghost#energier

 

 

Er fjær en hilsen fra en engel?

Jeg ser til stadighet at det er mange mennesker som finner fjær i sin hverdag. Og at de lurer på om disse fjærene har en betydning, om de er en hilsen fra engler eller fra noen av sine kjære avdøde. 

Jeg finner fjær flere gang for uken, og i perioder oftere enn vanlig.  Og selv om jeg aldri har opplevd at en fra den andre siden har gitt meg et tegn i form av en fjær, så skal jeg ikke si at det er sånn for alle. Men, jeg vil gjerne at man tenker litt på hvorfor man kan finne fjær. I dag er det mange klær (spesielt jakker) som er fulle av disse små hvite fjær. Det kan også være fjær i sengetøyet man bruker.  Når man kommer ut, så må man ikke glemme at man her en hel natur utenfor døren. Med alle de fugler som flyr rundt omkring. Og de slipper også fjær. I mange farger, størrelser og mønstre.  Mange reir bygges av fjær, og tenk deg da hva som for eksempel skjer dersom et reir blir plyndret, eller av andre grunner går i oppløsning.  Fuglene dør, og hva skjer med fjærene mens fuglen går tilbake til jord.. Det handler om å tenke naturlig og logisk. Det enkle er ofte det beste.


Det jeg lurer på når jeg ser slike oversikter, - hvem vet dette? Hvem har de fått denne informasjonen fra? Om man hadde funnet en rosa, grønn eller lilla fjær i Nord-Norge, på en sånn måte at jeg ikke tenkte den var plassert der med viten og vilje, så ville iallefall jeg ha meldt det inn til en ornitolog, for det hadde vært veldig spesielt!
 

Jeg skjønner at noen kan ha veldig behov for å finne tegn rundt omkring for å finne noe som kan gi dem trøst, noe som kan få dem til å ikke føle seg alene og forlatt. Men man må også se at det er en sprell levende verden rundt oss, og ikke tro at alt man opplever kommer fra en åndeverden. Hva hadde da vært vitsen med å leve?  Det finnes så mange andre måter en avdød ville vært der for deg om h*n mente det var noe du virkelig trengte. Og uansett er det også sånn at akkurat DU skal leve ditt liv, uten for mye innblanding fra de som har gått i forveien. Du har ditt liv, akkurat slik våre kjære avdøde, hadde sitt.


Selv om jeg tror på reinkarnasjon, så er det jo dette livet vi lever nå. Om man har levd før, eller kommer til å leve et nytt liv igjen, så er det jo som regel ikke noe vi vet om, ikke noe vi kommer til å huske, foruten i spesielle tilfeller. 

Jeg har kanskje evner som ikke alle andre har når det kommer til det å se ånder og energier, og det har vært mange før meg. Og kanskje akkurat derfor sliter jeg litt med å se at dette med fjær i alle tilfeller har en overnaturlig mening, og syns mye av dette nymotens påfunnet som skal gjøre det enklere for folk å tro, heller virker mot sin hensikt. Mennesker blir enda mer skeptisk til at det finnes mer mellom himmel og jord, det blir for avansert og virker ikke troverdig. Jeg sier ikke at alle fjær man finner kommer fra fugler og annet naturlig materiale. Jeg sier at man må bruke sin sunne fornuft.

 

#klarsynt#medium#mariapjsverden#livet#life


 

Om alternative tjenester, og det å ta betalt

 

Har lenge tenkt på at jeg skulle skrive et innlegg om dette med husrens, healing og andre alternative tjenester som noen av oss tilbyr, og det å ta betalt for det.  For min egen del er det Readinger og rens, det er mitt sterkeste felt, og det jeg har jobbet mest med, - det å kommunisere med døde.  Noen ganger skjer disse møtene helt uventet, men de aller fleste ganger er det i jobbsammenheng, - at mennesker oppsøker meg, og tar kontakt for få hjelp.

Da jeg begynte med dette, gjorde jeg det gratis, - jeg var ny på området, det var spennende og det var min måte å være i lære på. 

Men så kommer det til det jeg vil fram til, først og fremst for å ha det avklart,  jeg tar betalt for mine tjenester (såfremst vi ikke snakker om en forsvinning eller andre lignende saker).  Jeg ser det er mange som ikke synes noe om dette, at man tar betaling for å utøve en slik tjeneste som en husrens, eller en reading.  Hva kommer det av?  Er det fordi noen mener det er en gudegave?  Eller er det fordi man ikke behøver å arbeide med noen form for fysiske verktøy/redskaper?  Eller at det sjelden kan ses/vises fysisk?  Eller en kombinasjon av disse? 

Min kropp, mitt sinn og min energi er mitt verktøy når jeg foretar en reading, og jeg kan love at man blir sliten av det.  Jeg har vel til dags dato aldri klart å ta mer enn to eller tre readinger pr dag, (jeg har selvfølgelig barn og andre ting å gjøre på med også) det skal litt energi til for å klare det, og man vil jo selvfølgelig gjøre sitt aller beste når man skal utføre en jobb.

Det er utrolig mange følelser når man kommuniserer med avdøde, man kan føle både sinne, smerte, glede, forvirrelse, tomhet, -  ja absolutt alle følelser som et menneske kan ha.  Forskjellen her er at det er jeg som føler dette, uten at det er mine følelser.

Hvorfor skulle jeg ønske å gi så mye av meg selv til mennesker jeg ikke kjenner?  Bruke så mange timer av min tid på noen jeg aldri har møtt og som jeg sannsynligvis aldri kommer til å møte?  Men skal jeg avise dem som tar kontakt med meg for hjelp, bare fordi jeg ikke tør å spørre om en liten sum med penger for jobben?  Ja, for jeg ser faktisk på det som en jobb, - det er en evne jeg er født med ja, men som jeg i stor grad klarer å styre selv.  Jeg kan som oftes selv bestemme når jeg vil jobbe med det.  Skulle jeg gått rundt å tatt inn alt av energier hele tiden, så hadde jeg nok blitt sprø, så det gjør jeg bevisst ikke.

En annen ting jeg lurer på, hvordan kan noen forvente, mene, kreve at vi skal utføre slike tjenester for dem sånn uten videre?  Jeg vet at det finnes de som gjør det gratis, og ære være dem for det!  Da har de bare et annet syn på dette, og har sitt levebrød av annen kilde.  Men jeg angriper ikke dem for en slik avgjørelse, det må bli helt opp til dem selv.

Alle har vi evner, alle har vi noe som vi er spesielt flinke til, det trenger ikke være å utføre healing eller rense hus, det kan like godt være å skrive, strikke, male bake... osv osv...  Betyr det at en som er en flott omsorgsperson skal jobbe gratis i helsetjenesten?  Eller at en forfatter skal gi bort boken sin gratis? Eller at bilmekanikeren skal fikse bilen din gratis?  Jeg må bare spørre, for jeg føler jeg blir litt provosert av de som mener at jeg skal gi av mine timer til en vilt fremmed, bare for at h*n skal få ro og fred i huset sitt.  Hadde den personen kommet meg til gratis unnsetning dersom jeg trengte hjelp til å male huset mitt i sommer, eller dreneringen på huset måtte graves?  Eller når bilen min "står" av ukjent grunn?  Jeg bare spør.... 

Jeg er nok enig i at det er noen som vet å ta seg vel godt betalt for alternative tjenester, men det får bli deres sak, og vår sunne fornuft til å vite om det er verdt det eller ikke, det er jo tross alt klienten som skal betale for dette.  

En vakker dag kan jeg godt tenke meg å jobbe heltid med dette, når jeg har tid og rom for det.  Men skal jeg det, må jeg også kunne ta meg betalt med en fornuftig og overkommelig pris.  Det blir min jobb, som jeg også må skatte av og gjøre som alle andre næringsdrivende.  Det er nok enda en stund fram i tid, men jeg vet at jeg må bli strengere med meg selv når det gjelder å tørre si ifra om at jeg har en pris på jobben jeg utfører.  Altfor mange ganger har jeg brukt enormt med tid og energi på dette området, og ikke mottatt et øre i betaling. Mennesker som er desperate etter hjelp til å begynne med, men som snart "faller ut" når de har fått readingen, og så er det ikke så viktig lenger hverken med tilbakemeldinger eller rens, - det var kanskje ikke så alvorlig som de først fremstilte det likevel?   Det gjør meg frustrert, ikke bare på grunn av at jeg på en måte føler jeg har kastet bort tiden min, men jeg får jo ikke sjansen til å følge det opp heller. 

Ikke er det bare trasig for de som må leve med en fremmede energi med mange følelser som smitter over, men det er også synd i den som er igjen, som aldri får en sjanse til å ta reisen gjennom lyset, og få starte på nytt.

Jeg bruker å være ganske fair med de som åpent sier at de ikke har råd til rens akkurat når de tar kontakt med meg, har jeg mulighet kan jeg f.eks. gi dem andre tilbud, som at jeg får skrive om dem, enten blogg eller som en artikkel i et blad.  Det meste kan løses til det beste for alle parter.

Og til slutt så vil jeg også spørre, dersom det er så ille at noen velger å få tak i et medium for å få ro i huset sitt, er det da en dyr pris å betale mellom 1000 og 2000 norske kroner for å få dette gjort?  Er det ikke verdt å bruke denne summen på å få det bra, istedet for at alternativet kanskje blir å flytte fra hjemmet sitt?  Hva er et par tusen kroner i dagens samfunn?  Hvor mye bruker man på sminke, sko, klær, hobbyer, biler, ferie, alkohol osv.? Her er det jo snakk om en engangssum for å få en bedre hverdag.  Vil bare at de som uttaler seg om at dette bør være gratistjenester, tenker litt på det. 

Jeg har i perioder hatt opptil 5 forespørsler om reading på en uke, og jeg kan love det gjør meg stresset.  For jeg vil jo så gjerne hjelpe, men det hadde også ville sagt at jeg hadde sittet timesvis i strekk med kommunikasjon på høygir, både på det  åndelig plan og på det jordiske.  Det hadde gått ut over både mine barn, og mere til.  Så her MÅ jeg skille ut hvem som er seriøse og virkelig har behov for det, og de som ikke har det, men som mest gjør det for at det er spennende. Min tid er også dyrebar.  Og så er det jo så bra, at her har man sin egen frie vilje til å kunne helt ene og alene få velge hvem man skal få til å utføre den jobben som man ønsker å få gjort.

Vi er alle forskjellige, og noe som alle seriøse utøvere av det alternative vet og har forståelse for,-  det er faktisk rom for oss alle.

 



Og med det så ønsker jeg alle en fantastisk nydelig tid :)

Maria

 

#klarsynt#medium#mariapjsverden

 

Damestemme fra den andre siden

 

Dette opptaket er gjort på grunn av at bevegelsesensor på babymonitor har blitt utløst og kameraet har begynt å filme.  Det jeg hører her, er en kvinnestemme som sier noe, men jeg klarer foreløbig ikke å oppfatte hva det er som blir sagt. Ca. 27 sekunder ut i opptaket.

Det var ingen hjemme i huset da dette opptaket ble gjort.

 

Anbefaler å bruke headsett da kvaliteten på lyden er noe dårlig.

 

video:stemme3

 

Bakgrunnen for opptakene kan du lese om HER

#spøkelse#energi#ånd#ghost#medium#klarsynt#mariapjsverden

 

 

Litt om meg, - livet som klarsynt medium


 
Klarsyntheten har jeg hatt med meg siden den dagen jeg ble født.  Utallige hendelser og minner gjør at jeg i dag vet dette.  Jeg er ikke blitt klarsynt av å ta et kurs, eller fordi jeg en dag bestemte meg for at dette skulle jeg være.
Det er en del av meg, akkurat som at jeg har en stor interesse for blant annet å skrive, for å synge, for friluftsliv, og for det å være mamma. 
Jeg er ellers en ganske vanlig jente/dame, som har hatt mine tøffe tak i livet, som mange andre.  Det er måten man håndterer disse på, som viser hvem du er.  Jeg tenker at det meste ordner seg, noen ganger tar det bare litt tid før man både ser det og finner en løsning.  Men etterpå kan man faktisk se og forstå at "akkurat sånn var det!", det var det som måtte til for at jeg skulle komme dit jeg er i dag.  Erfaringer.

Jeg er som sagt ganske lik andre vanlige mennesker, eller om man vil, like unik som andre mennesker.  Det at jeg kan kommunisere med åndeverden gjør jeg meg ikke mer spesiell.  Der andre har evnen til å bli musikere, fordi evnene deres tilsier at de kan det,  - der har jeg min evnen til å kommunisere med døde. 
Det er egentlig ikke store forskjellen, annet enn at vi alle har våre spesielle evner som vi er født med, og som vi til en viss grad kan velge om vi vil gjøre noe med.  Noen blir kunstnere, noen kokker, noen leger, noen astrologer, noen blir gode omsorgspersoner,  osv., osv.

Det er ikke noe stort hokuspokus som skal til, jeg trenger ikke noen hjelpemidler for å gjøre dette. 
Når jeg jobber med det åndelige, så er det bare som om jeg kobler meg på en bestemt sak, og så kommer den informasjonen som skal igjennom.  Ingen saker er like, og det kan variere i stor del hva man får opp på en Reading. 
Uansett, for meg så er det aller viktigste å kunne hjelpe de som trenger det.  Levende og døde.  For meg har ikke dette noe med en gave fra en gud å gjøre, jeg har ingen spesiell tro, selv om jeg er medlem av statskirken.  

 


 


Jeg har drevet med husrens i noen år nå, og har vært med på litt forskjellig.  Jeg startet med å dra hjem til de som trengte hjelp, men oppdaget snart at det var veldig vanskelig å få tak i energiene når jeg var tilstede i samme hus som dem.  Det virket som om de veldig godt forsto hva jeg var der for, de visste at jeg kom på grunn av dem og ble ekstra skeptiske ved mitt fysisk oppmøte.   Det har selvfølgelig vært forskjell her også.
Så en dag gjorde et forsøk på å gjøre dette hjemmefra, ved mitt eget kjøkkenbord, og det visste seg å fungere MYE bedre.
Da møtes vi på et annet plan, og jeg utgjør ikke noen "trussel" for disse energiene på samme måte som jeg tydeligvis gjør når jeg kommer "hjem" til dem.
Når jeg derimot bare er på besøk i et hus, som tilfeldigvis har noen flere beboere enn de levende, så er det noe annet, da kan de gjerne komme fram, vise seg og kommunisere. 
Ellers går mine evner innenfor det åndelige på en del andre ting også.  Jeg har vært med på savnet-saker, jeg har gjort Reading på levende, på døde, og på dyr.  Jeg er ikke sikker på hvor langt dette strekker seg, da dette er noe som man lærer/erfarer/forstår alt etter hvilken oppgave man står ovenfor.  Det finnes ikke noen fasit, men det kan gjøres sammenligninger, og noen fellestrekk er det.

Når det kommer til det spørsmålet om hvorfor noen får slike evner, og noen ikke.  Dette går nok gjerne i arv.  Selvfølgelig kan det være unntak, men kanskje disse unntakene ikke visste om at det er andre i familien som har/hatt det på samme måten?  Det er ikke alle som snakker åpent om det på grunn av hvordan det blir mottatt av andre.

Jeg tror at vi alle i en eller annen grad er født med naturlige åndelige evner, fordi vi har samme utgangspunktet fra hvor vår energi stammer fra.  Det at man for eksempel kan kjenne at man møter på en energi fra åndeverden,  eller at man kan se dem fysisk, det tror jeg i utgangspunktet alle kan. 
Det kan forklares nærmere, noe jeg kan gjøre i et annet innlegg.
Etter det så er det en stor del genetiske faktorer som spiller inn på hvor mye av dette vi har i oss. 
Dette viser seg jo også i andre evner, som man ser går i arv fra generasjon til generasjon.  Far til sønn, mor til datter, og blanding av disse.  Hadde man ikke hatt et naturlig anlegg for dette, så hadde man vel heller ikke valgt å "bruke" det i den grad man gjør.

Da jeg vokste opp med denne for meg, helt naturlige interessen for åndeverden, så visste jeg lite om at det er veldig mange i min familie, både fars og morsiden, som har evner innenfor dette.  Det er først i godt voksen alder at jeg har forstått det.  Og ser sammenhengen.  Når jeg da igjen ser på mine barn, og kan si at 4 av 4 har en stor interesse for dette, og der igjen mer enn en ser ut til å ha "arvet" mammas evne i større og mindre grad, skjønner jeg også mer av det at dette er noe som er knyttet til oss gjennom gener.
Igjen vil jeg presisere at det ikke er noe overnaturlig spesielt i å ha slike evner, ikke mer enn andre evner. 
Det kan til tider faktisk være svært vanskelig.  Dersom man selv har problemer i livet sitt, så er det ikke bare å fortelle fremmede at man kan se og kommunisere med åndeverden.  Da kan man bli ansett som veldig "rar". 
Der andre kan jobbe ut sin evne uten hindringer, sitter jeg med grensen for hvor mye jeg kan fortelle, usikker på hva utfallet av det jeg sier vil medføre, siden dette er noe som i de fleste tilfeller ikke kan bevises fysisk. 

For meg å ha denne evnen, - det er bare den jeg er, og som tar så stor plass i meg at jeg må bruke den for å kunne være meg selv. Den er infiltrert med resten av "meg" og kan ikke skilles ut.  Det er ikke noen sideevne/hobby som jeg kan bruke bare når jeg måtte ønske det, selv om jeg kan velge å stenge nok til at jeg kan fokusere mer på andre ting i perioder.  At jeg i noen tilfeller kan lage meg grenser/klokkeslett for når jeg skal jobbe.  Men den delen av meg vil uansett alltid være i meg, og dukke opp både i tide og utide, fordi den er en del av det som gjør meg til akkurat den jeg er.

 



 

#klarsynt#medium#mariapjsverden

 

Man skal passe seg for hva man sier

Jens Bastian var i et bryllup, og utpå kvelden ble han både god og full av alle drikkevarene som ble servert der. Så med et fant han ut at han skulle gå til graven til sin avdøde bror for å få denne med på festen.

Da Jens Bastian kom til graven, sa han "Ligg nå ikke der, kom å bli med meg på fest heller!" Men det skulle han ikke sagt, for da han skulle gå, sto han nemlig bom fast på graven. Uansett hvor mye han prøvde å komme seg vekk, kunne han ikke rikke seg av flekken. Han ropte og huiet alt det han kunne, og til slutt var det noen folk som hørte han, og kom for å prøve å hjelpe. Men hva de enn gjorde, så fikk de ikke Jens Bastian løs.

De hentet til og med presten, som kom og prøvde å lese han fri fra dette usynlige jerngrepet, men det hjalp ingenting. Tilslutt var det noen som fikk tak i en finne som kunne sine saker. Han kom til kirkegården, og sa noen ord som løste Jens Bastian fri fra graven.

 

 

Fra min tidligere utgivelse 'Det er mer mellom himmel og jord'

#mariapjsverden#klarynt#medium#forfatter

 

Den haikende jenta

Dette opplevde jeg for noen år siden, i en tid da jeg kjørte drosje. Denne natten var jeg på tur fra Lenvik til Tromsø. Jeg hadde en passasjer med meg i bilen, og denne satt framme ved siden av meg.

Da vi kom til Heia, fikk jeg plutselig se ei jente som sto ute på veikanten og haiket. Rett etter at vi hadde passert, tenkte jeg at jeg kanskje skulle ha stoppet og tatt henne på, - det var jo kaldt og natt. Jeg sa det jeg tenkte til min passasjer, men han så bare ut som et spørsmålstegn. Jeg spurte om han ikke hadde lagt merke til jenta som sto og haiket, men nei, han hadde ikke sett noen.

Da kom jeg til å huske at jeg hadde hørt en historie om ei jente som skulle ha blitt påkjørt der oppe på Heia, og at hun senere, etter sin død, var blitt sett der på veikanten der hun sto og haiket.

Senere fortalte jeg om min opplevelse til en kompis av meg, og han hadde hørt om en som hadde tatt henne på. Jenta oppførte seg helt som normalt, snakket og oppførte seg som en levende. Men da det var gått en liten stund, så ble det iskaldt i bilen, og så var jenta borte...


 

Fra min tidligere utgivelse 'Det er mer mellom himmel og jord'

#mariapjsverden#klarsynt#medium
 

Bålet i lia

 

Denne historien er fortalt av Truls:

En høstkveld kom jeg kjørende gjennom Takelvdalen. Plutselig fikk jeg øye på et bål oppe i lia, ca. 400 meter fra veien. Jeg hadde hørt historien om et bål i området som ble sett fra veien, men som ingen fant frem til, og langt mindre visste hvem som brente.

Jeg trodde helt sikkert at det var en kompis av meg som drev djevelskap med meg, han visste at jeg var på tur hjem, og at jeg passerte Takelvdal omtrent på dette tidspunktet.  Så jeg parkerte bilen og la ut på vandring i retning mot bålet. Jeg gikk oppover lia, men da jeg var kommet et stykke på vei, virket det som om jeg ikke kom nærmere.  Uansett hvor jeg gikk, var det som om bålet holdt samme avstand til meg. Jeg ble helt forfjamset da jeg skjønte dette, og da jeg i tillegg kunne høre mannstemmer som pratet tysk, forsto jeg at dette var et bål som ikke var laget av levende mennesker.  Jeg listet meg stille og rolig derfra, satte meg i bilen og kjørte hjem.

 



 

Fra min tidligere utgivelse 'Det er mer mellom himmel og jord'

Sanndrøm

 

Sunniva forteller:

Det kan være så mange meninger om dette med å være sanndrømt. Jeg har i alle fall drømt ting som senere har vist seg å skje, og jeg har fått varsler gjennom drømmer. En drøm jeg kan fortelle om, er denne:

I 1951 ventet jeg barn. Da fødselen nærmet seg lå jeg hjemme, for det var jo det som var vanlig på den tiden. På formiddagen merket jeg at noe var galt. Mannen min og jordmoren var ute på kjøkkenet, og jeg lå å døste da jeg plutselig fikk se et lite vesen komme svevende i luften, innhyllet i noe som lignet på gassbind. Det var en liten nyfødt baby. Den svevde litt rundt over sengene, og stoppet litt over mannen min sin seng. Hele tiden lå jeg å fulgte med denne babyen. Så svevde den bort mot vinduet, og der var det som om den beveget seg litt opp og ned, før den løste seg opp og for ut av vinduet.

Da mannen min og jordmoren kom inn til meg igjen, sa jeg til dem at ungen var død. Men det ville de ikke høre snakk om. Jeg kjente ikke mer liv i ungen utover dagen, og i 15-16- tiden, fødte jeg en død gutt. Så dette varslet fikk jeg på forhånd.

 



Illustrasjon: Elisabeth Jakobsen

Fra min tidligere utgivelse 'Det er mer mellom himmel og jord'

 

Forvarsel

 

En dag gikk Tom for å hente torv i torvsjåen deres. På vei dit måtte han passere gården til naboen. Denne naboen hadde et arbeidsrom under fjøset der han brukte å sitte og smi, og gjøre forskjellige ting. Naboen var ute da Tom kom forbi, og han stoppet for å slå av en prat.

Etter en stund gikk Tom videre, og da han rundet fjøshjørnet, så fikk han se at det sto en likkiste lent opp mot fjøsveggen. Tom trodde han så syner, så han snudde og gikk tilbake til naboen, snakket litt mer med han, og gikk så på nytt. Men det samme synet møtte han nok en gang, kisten sto der enda.

Tom ble stående og se litt på den, og da forsvant den plutselig rett foran øynene på han, det var som om den aldri hadde vært der. Tom gikk videre til torvsjåen og gjorde seg ferdig med det han skulle gjøre der. Likkisten så han ikke mer til. 

Noen dager senere ble Tom veldig syk. Han hadde fått røde hunder, og han var så dårlig at han til og med skrev testamente som han la under hodeputen. Ja, så dårlig var han at han virkelig trodde at han kom til å dø. Men neida, Tom ble frisk igjen, og rett etter ble naboens sønn syk. Han ble sendt til sykehuset,, og de fant ut at han hadde hull på blindtarmen. Livet sto dessverre ikke til å redde, og naboens sønn døde, bare 21 år gammel.

Tom tenkte etter dette at den likkisten som han hadde sett ved fjøsveggen til naboen, nok hadde vært et forvarsel om det som skulle skje der på gården.

 

Fra min tidligere utgivelse 'Det er mer mellom himmel og jord'

 

Plaget av druknede døde

 

En kvinne forteller dette:

Rolf, søskenbarnet til pappa, bodde på en øy ute i havet. Som ung dro Rolf på fiske til Finnmarken. Rolf sto til rors denne aktuelle kvelden. Det var dårlig vær, sikten var elendig. Plutselig syntes Rolf at han så noe ute i havet, og det kunne ligne på et vrak. Men Rolf snudde ikke for å se, og etter dette ble han plaget av dødninger.

Det var spesielt i 22-tiden om kvelden at han var svært plaget. Da var det et forferdelig bråk med dunking i veggene. De andre karene sa at han ikke måtte gå ut, men Rolf svarte at, jo det måtte han. Og når Rolf kom ut, sto det 6-7 mann og ventet på han.

En gang hadde de dratt han med seg helt ned til sjøen, slik at han var drivende våt da han kom tilbake. Tilslutt var Rolf så plaget med dette, at han ba en onkel av seg til å ta dette bort slik at han fikk fred igjen. Etterpå kunne onkelen fortelle at Rolf hadde hele det forliste mannskapet på seg, og grunnen til det var at han ikke hadde stoppet den gangen på Finnmarken da han trodde at han hadde sett et vrak. Antakelig har det vært liv på dette vraket, noen som har ligget og klamret seg fast og ventet på at hjelpen skulle komme...

 

Fra min tidligere utgivelse 'Det er mer mellom himmel og jord'

 

 

Møte med avdød slektning

 

Trine forteller:

Det var en gang en slektning av meg, Ole, som skulle være heimeværer, for en onkel av seg som skulle reise bort en stund. Ole skulle også passe kreaturene for onkelen mens denne var bortreist. Dette var om høsten, det var mørkt, og Ole skulle være helt alene der, men det hadde han ikke sett på som noe problem.

Om kvelden fikk han en slik ekkel følelse av uhygge, og Ole lette da etter en bibel eller salmebok som han kunne lese litt i, men han fant ingenting. Nei, det var det ingenting han kunne gjøre med det, og han bestemte seg for å gå til sengs. Han gikk opp på loftet, der han skulle sove på et stort rom som lå til med det samme man kom opp trappen.

Da Ole var kommet vel i seng, fikk han plutselig se en mann i oljeklær som sto i loftstrappen. Det tok en stund før mannen forsvant, og etter det så Ole ikke mer til han. Men Ole hadde fått sett nøye på han, og da han kom hjem igjen, fortalte han til tanten sin hva han hadde opplevd, og hvordan denne mannen så ut. Da visste hun med en gang hvem denne mannen som Ole hadde sett var, - det var bestefaren hans som hadde omkommet på havet.

 

Fra min tidligere utgivelse 'Det er mer mellom himmel og jord'

 

 

Den gnieraktige mannen

En gang på 1930-tallet var det noen folk som hadde vært på besøk hos en slektning på Kvaløya. Denne slektningen, en mann, var svært gnieraktig. Og da det ble dårlig vær da folkene var der, spurte de om de kunne overnatte hos mannen. Men nei, det ville han ikke ha noe av. Han mente været slett ikke var dårlig, så de kunne godt ro hjem igjen.

Jo da, de tok da på hjemvei, og mens de la ut på sjøen i det dårlige været, gikk mannen opp på en utsiktstopp for å se etter dem. Og han ble faktisk vitne til at båten med slektningene kantret, og folket falt i sjøen. En kone som bodde på andre siden av fjorden, var på tur inn fra fjøset da hun syntes hun hørte rop om hjelp. Mest sannsynlig var ropene fra den mannen som var i båten. Han skulle være veldig flink til å svømme, og må ha vært veldig nært land før han druknet, ellers kunne ikke konen, som i ettertid mente hun hadde hørt noe, ha hørt ropene fra der hun bodde.

En tid etter dette var den gnieraktige mannen på vrakleting i fjæra, og han hadde fått se en mann i oljeklær som begynte å følge etter han. Når mannen gikk, så gikk også mannen i oljeklær, og når mannen stoppet, så stoppet også den andre. Da den gamle gnieren kom hjem til seg selv, besvimte han av utmattelse og redsel over å ha blitt forfulgt av denne mannen i oljeklær.

De som fikk høre om denne opplevelsen, mente det var en av slektningene hans som som omkom under forliset, som hadde forfulgt han på grunn av hans gnieraktighet, den som gjorde at han fikk liv på samvittigheten. 

 

Fra min tidligere utgivelse 'Det er mer mellom himmel og jord'

 

Kisten i bryggenaustet

Denne historien kommer fra Solveig på Senja.

Pappa sto opp tidlig på morgenen, og gikk ned på bryggen. Han sto og lente seg til bryggeveggen og så utover havet da han plutselig hørte at vinsjtauet inne på bryggen ble kastet løst, og det ble dratt noe tungt utover gulvet. Han kjente etter i lommen, og der hadde han nøkkelen til bryggerhuset, så han låste opp og gikk inn, men der inne var alt stille og rolig.

Da han gikk opp til huset igjen, tenkte og grunnet han på hva dette kunne være for noe. Han tenkte at det kanskje hadde vært noen der å hentet seg en sekk med mel, men det slo han snart fra seg.  Litt senere på dagen bestemte pappa seg for å gå ned på bryggen på nytt. Så da han var der igjen i halv nitiden, fikk han på ny høre at vinsjtauet ble kastet løst, og at det ble dratt noe tungt utover bryggegulvet. Det hørtes ut som om det som ble dratt over gulvet, ble dratt i retning mot de store dørene som vendte ut mot havet, og som ble brukt til å laste varer fra og og på båt.

Nok en gang låste han opp og gikk inn. Denne gangen hadde pappa jo hørt hvor lyden kom fra, og han gikk dit for å prøve å finne ut av dette. Det viste seg at det sto en likkiste der, beregnet på ei i bygda som lå for døden. Og da skjønte pappa at det var denne kisten som ble flyttet på.

Pappa gikk så opp til en lærer i bygda, og spurte om han ville være med og høre om han også kunne høre noe, men nei, det ville denne læreren ikke være med på. Da det ble klart for pappa at det var denne kisten som det ble flyttet på, så sendte han bud med noen som gikk forbi, inn til dem som eide kisten, at de måtte hente den før klokken tolv på dagen, ellers ble han nødt til å kaste den på havet. I bryggen skulle den iallefall ikke stå lenger.

Da klokken var litt over tolv, så kom den en båt gående innover, og de svingte inn mot kaia til pappa. Skipperen om bord sa de hadde et merkelig ærend til han i dag. De lurte nemlig på om de kunne få den kisten som sto i bryggenaustet, for de hadde fått et lik i skankenoten denne morgenen, og de trengte noe å legge det i.  Og slik ble det, de fikk kisten.

Det som hendte denne morgenen, tok pappa som et varsel på at det var avdøde som hadde ordnet og tenkt på denne kisten den morgenen han ble funnet i noten.




Fra min tidligere utgivelse 'Det er mer mellom himmel og jord'

 

Tyskerbrakken

Linn forteller:

Onkelen min jobbet en tid på Tromsøya, og da bodde han i en brakke som hadde vært brukt av tyskerne under krigen. Det var et forferdelig bråk på denne brakken nesten bestandig, og av den grunn var det ingen som torde å sove der alene.

Så hadde det seg slik at onkelen min måtte bli alene på brakken en natt, men han var en ordentlig tøffing og mente at dette skulle gå bra. Utpå natten ble det fryktelig mye bråk og uro, og da fikk han se en liten barnehånd på vinduet utenfor brakken.

Da de andre kom tilbake igjen, fortalte han hva han hadde opplevd om natten, og sammen bestemte de seg for å undersøke litt utenfor og rundt brakken for å se om de kunne finne ut hvorfor det var så mye uro der om natten. Det de da fant, var et barnelik som var begravd under brakken, og det tror at de hadde ligget der siden krigens dager. Da de hadde fjernet disse levningene, ble det helt stille på brakken.

 


Illustrasjon: Elisabeth Jakobsen

Fra min tidligere utgivelse 'Det er mer mellom himmel og jord'
 

Min første UKO

 

Dette er en opplevelse som jeg kan tidsbestemme til jeg var liten jente, 5-6 år.  Det er ikke en opplevelse som jeg har husket på helt siden den gang, - den dukket bare opp i minnene mine, da jeg for en god del år tilbake siden drev aktivt med selvutvikling på den 6 sans.  Jeg kan ikke huske noen paranormale opplevelser tidligere enn dette, selv om jeg ifølge min mamma skal ha hatt en fantasivenn tidligere enn denne UKO opplevelsen.  UKO betyr for de som ikke vet det, Ut av Kroppen Opplevelse.

Den gang sov jeg enda på mine foreldres rom, (på grunn av for lite soverom i forhold til besovere). 

Jeg hadde lagt meg for kvelden, (eller rettere sagt, jeg var vel lagt for kvelden) og lå nok i en slags døsig tilstand, mellom våken og søvn.  Da med ett så jeg pappa komme inn på på rommet for å hente noe i klesskapet.  Dette i seg selv høres vel ikke så merkverdig ut, hadde det ikke vært for at jeg så han og alt annet fra lufta. Det var som om jeg lå helt oppe under taket.  Jeg kunne se ned på min egen kropp som lå i sengen, og det så ut som om jeg sov.  Jeg kjenner enda den dag i dag hvordan det føltes den gang, hvordan kroppen min var forbundet med sjela som jo var meg der oppe under taket.   Hvor lenge dette varte har jeg ingen anelse om, men pappa merket ikke noe av det, og gikk ut av rommet så snart han hadde hentet det han skulle ha.

I ettertid har jeg flere ganger kjent denne følelsen som om sjelen er på tur ut fra min fysiske kropp, som regel skjer det når jeg er i en tilstand der jeg er veldig avslappet og skal til å sove.  Men jeg har aldri senere vært ute av kroppen på den måten som da jeg var liten jente.


Bildet lånt fra nett.


Ja, det var som nevnt tidligere, den første opplevelsen som jeg husker.  Og siden har det blitt flere merkelige og uforklarlige hendelser.  Det tok noen år før jeg skjønte hva jeg egentlig kan, (lærer enda) og selv om jeg nok for det meste kommer til å kalle det for overnaturlig, eller paranormalt her inne på bloggen, så er det helt naturlig for meg.  Det er sånn det skal være.

 



 

 
 

Kan det være samme energi?

Dette bildet som viser min eldste datter, er tatt i 1998.  Bildet er tatt i samme området som der bildet av meg ble tatt i 1990, elven ligger like nedenfor her.  Like bakenfor, til høyre i bildet og inn i skogen, er der jeg som barn brukte å lage løvhytte, når mine foreldre sagde ved til vinterbrensel. Og der jeg husker at jeg ikke var alene, men at jeg hadde noen med meg som jeg lekte sammen med. Dette er bare vage minner, siden jeg ikke var gammel på den tiden, kanskje bare rundt 5-6 år. Det er også i dette området at flere av mine har bekreftet at de føler nærvær når de av ulike grunner (bærplukking, veding, forbipassering etc.) oppholder seg på stedet. Som om man blir overvåket av noen/noe.

 



 


Utdrag av orben som er på originalbilde.

 


Bilde til venstre som var tatt av meg i 1990, med kompaktkamera.  Bilde til høyre som viser min datter, ca 1998. Det er altså ca 8 år mellom disse bildene. Fotograf er min mamma.

Det som gjør disse Orbene spesielle, er blant annet at begge bildene de er kommet med på, er tatt ute i dagslys. Og det er bare 1 Orb på hvert bilde. Det er ikke blitz involvert her. Det er heller ikke noe sollys som kan skape slike refleksjoner, og det er vel lite sannsynlig at det dreier seg om støv, siden det er utendørs. Helt siden jeg fikk vite at bilde av meg (til venstre) med Orb rett over kronechakra, er veldig spesielt, har jeg vært svært opptatt av dette med orber på bilder og film, og har studert utallig slike siden den gang. Den største forskjellen jeg har lagt merke til, er kompaktheten disse orbene på bildene ovenfor har, kontra det man ser på orber som er støv, snø og regn osv. og som er helt vanlig å få på bilder og film med dagens fotoutstyr.  

Jeg har planer om å ta med meg et engangskamera for å gjøre et forsøk for å se om jeg kan få flere slike Orber festet på bilder fra dette stedet som er så veldig spesielt. Jeg har mer tro på at Orber som er tatt før nymotens digitalkamera, kan vise seg å være åndelig energi.

Oppfølging kommer.

Vil også gjerne høre fra dere som kan være i besittelse av spesielle Orb-bilder.

Husk at ORB bare er en beskrivelse på noe som har en rund form, det er ikke ensbetydende med åndelig energi.

 

#energi#ånder#ghost#klarsynt
 

The Bible

 

Tenkte jeg skulle skrive et lite innlegg om bibelen, siden jeg av og til kan komme til å nevne den i mine innlegg.  Nå må dere ikke bli "redde" og tro at jeg er en fanatisk, religiøs, person av et eller annet slag.  For det er jeg så absolutt ikke.  Og til dere som måtte ha den kristne tro, ber jeg om forståelse for at dette er mine tanker om meninger. Jeg stiller spørsmål, - spørsmål som for meg er både spennende og viktig å forsøke å finne svar på og som for meg kan være forenelig med min tro.

Jeg er døpt og konfirmert, og har også vært gift, som kristen.  Jeg går i kirken ved anledninger som dåp, konfirmasjon og begravelser, men det er fordi det er tradisjon, og skaper en fin ramme rundt slike hendelser.  Spesielt om kirken er av litt årgang blir jeg veldig andektig, og jeg kan godt bli rørt til tårer av en salme.  Jeg ber til Gud når jeg har det tungt, men for meg er gud noe mer enn bare en "han" der oppe.  For meg er gud altet, den store gode kraften der jeg tror at vi alle har vår opprinnelse fra.  Jeg har ikke noe ansikt på Gud.

Jeg har siden min ungdomstid alltid lurt på dette med Gud og Jesus, og for meg hørtes bibelen mer ut som en eventyrbok enn noe man skulle sette sin lit til i gleder og sorger.  Det var for mange løse tråder.  Og ettersom jeg vokste til, og så at disse trådene var enda mer løse enn jeg gjorde i min ungdom, begynte jeg å lese det jeg kom over av teorier, hypoteser og fakta, om det som står skrevet i bibelen.  Jeg har alltid sagt at jeg tror på Jesus, det gjør jeg, men ikke at han var sønn av (en) Gud slik han blir framstilt gjennom den kristne tro.  At han kunne snakke for seg, kanskje kunne han heale og helbrede slik det finnes mennesker som gjør idag, - ja hvem vet, kanskje var han til og med klarsynt. Han skal jo også være av kongelig ætt, som går helt tilbake til Adam.  Det siste kan vel være grunn nok til at han var en "stor" mann.  Det står vel ikke noen steder i bibelen(?) at Jesus er sønn av Gud heller, men at han var sønn av Josef.  Og flere søsken hadde han også, ja hele 5 brødre og et ukjent antall søstre, som ikke er navngitt.  Jeg kan ikke huske at jeg lærte noe av dette på barne og ungdomsskolen. 

Min bibel som kom i mitt eie da jeg giftet meg, har ofte blitt slått opp i de senere år.  Bibelen ble ikke skrevet som et samlet bokverk, men består av 66-73 små bøker /skrifter, GT og NT.

 

Når det kommer til det Gamle testamente er det trolig verdens mest redigerte verk, og de fem Mosebøkene har vært igjennom en uhyre komplisert skrivefusjons- og redigeringsprosess i de 400 årene fra ca. 850-450 f.Kr.  Et av spørsmålene man kan stille seg, hvorfor finnes det to forskjellige skapelsesberetninger i en og samme bok, og som skal være skrevet av samme mann?  Men så var det vel ikke engang Moses som skrev disse bøkene, da han skal ha levd flere århundrer før de ble skrevet.  For min del så er det GT som er mest givende å ta for seg, her ligger det mye spennende informasjon som både kan sjokkere og oppklare en hel del om begynnelsen på mennesket slik vi kjenner det i dag.  

Er det muligens en stor sannsynlighet for at sannheten er en ganske annen enn den vi har lært i vår barnetro, eller i alle fall svært omskrevet og at den kanskje ikke lenger tjener sitt formål den en gang var skrevet for?  

Jeg fascineres av at så mange er tilhengere av det som står i bibelen, uten å stille de spørsmålene som kanskje kan gi de svarene på det som er så grunnleggende i denne troen som mange av oss er vokst opp med.  Jeg bruker bibelen som en form for historiebok, som dersom man leser "mellom linjene", kan finne mye nyttig informasjon om blant annet vår opprinnelse og eksistens.  Men jeg er ikke på langt nær ferdig med å tolke og studere denne enda.

Bibelarkeologer hevder at Det gamle testamentets opphav kan stamme fra den sumerske kulturen, også kalt "sivilisasjonens vugge".  Dette skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg.
 

 

Når man ser ansikter, hjerter og troll...

Dette innlegget ble jeg inspirert av å skrive på grunn av ymse åndelige grupper jeg er medlem av.  Der kan alle legge ut bilder dersom de tror de har noen form for åndelig aktivitet i hjemmene sine.  Det mangler som regel ikke på kommentarer på slike bilder, og jo mer uklart bildet er, jo flere ansikter ser man.  Dette gjelder også for bilder der det er mange gjenstander, - et "rotete" bilde.

Selv ser jeg sjelden ånder på disse bildene, og om jeg gjør, så er det på en helt annen måte enn det jeg skjønner at de fleste andre gjør.  Jeg har aldri opplevd at en ånd sitter på en hylle, eller inne i et skap, eller at den viser seg i et vindu.  Slik jeg ser energier, er på akkurat samme måte som jeg ser levende mennesker på bilder.  De er like høye som da de levde, og man får fram detaljer som alder, klær og utseende.  Og ikke minst følelser som denne ånden har.

Det at man kan se ansikter, dyr og andre former er faktisk helt naturlig, og har stort sett aldri noe med virkeligheten å gjøre.  Altså den virkelige virkeligheten.  At man ser det er jo en ting, men det betyr ikke at det er det man ser likevel.  En stein som ser ut som et hjerte, en sky som ser ut som en skilpadde. Skogens trær som ser ut som ansikter.  Dette er eksempler på ting som vi kan tro vi ser, men det er jo egentlig ikke det, det er bare hjernen vår som sammenligner med ting vi har sett før, for å forstå, at det skal gi en mening til hva vi ser. 

Det finnes et navn på dette, og det er Pareidoli.  

Sakset fra wikipedia: "Det er et kognisjonspsykologisk fenomen som innebærer at vage og tilfeldige sanseintrykk, gjerne noe en ser eller hører, blir oppfattet som meningsfulle. Tilfeldige detaljer som minner om noe annet, tolkes, misforstås og får ny mening. Vanlige eksempler er å se sånt som likner på dyr eller ansikter i gjenstander, bilder, skyer eller fjellformasjoner, eller å høre skjulte beskjeder i sanginnspillinger som spilles baklengs. Pareidoli er en type eller det samme som apofeni (på engelsk apophenia), det vil si opplevelsen av å se meningsfulle mønstre eller sammenhenger i noe som egentlig er tilfeldig. Pareidoli kan opptre når en for eksempel ser formasjoner i naturen eller ting som er lagd av mennesker. Fordi mennesker er flokkdyr som trenger å tolke følelser og atferd på grunnlag av sosiale signaler, er menneskehjernen særlig opptatt av ansikter."

Som man ser, helt naturlig, og har ingenting med ånder og paranormale hendelser å gjøre. 

 


Den sovende soldat i Troms er et eksempel på pareidoli.  Bilde lånt fra kugo.no

 


Et smilefjes fra fjellkjeden Nereidum Montes på Mars' sørlige halvkule. Bilde Nasa, lånt fra artikkel i dagbladet

 

 

En eldre savnet-sak

Hun går sammen med en mann.  Han ser ut til å ha på blå jakke, og dongeribukser.  Tror dette er en person som hun har hatt kontakt med tidligere, hun vet hvem han er.  Mellom 20-30 år.   Lurer på om de snakker om å bade i et vann, han skal vise henne hvor det er.  "Skal bare vise meg noe".

Denne jakken som jeg ser personen har på seg, er kort med et bredt strikkbånd nede. Blondt mot brunt hår. Høy, tynn, ganske spinkel kropp.  Håret er slett, langt ved ørene med ganske rett avklippet pannelugg.

Får en følelse av at når de kommer til tjernet/vannet, går de til venstre litt forbi det fra der de kommer ut av skogen.  Ser noen busker/kjerr ved siden av dette tjernet/vannet, og føler jeg blir trukket mot det.

Tjernet/vannet er ikke så veldig stort, føler jeg ser andre siden.  Får også en følelse av at det går en tursti litt ovenfor, på høyre side slik jeg ser det.  Føler at dette ikke er noen egnet badeplass.

Fant meg ikke, lette på feil sted.  Får opp bokstaven T, og et navn.  Og at han er på Grønland.  Noe med et gullsmykke kommer også stadig tilbake til meg, enten hadde hun det på seg da hun forsvant, eller så betydde det mye for henne.  Jeg tror det er et hjerte.

Jeg tror ikke dette stedet er så veldig langt fra folk og bebyggelse.

 




 

MJ- 30/03-2011

 

 

De dype store spørsmål

Som stjernetegnet Skytten har jeg nok en medfødt evne til å filosofere over en hel del ting, noen vil nok mene det er bortkastet tid, - jeg mener det er snakk om en del av menneskehetens historie.  Jeg liker slektsgransking og er veldig fascinert av arv og og hva vi får med oss gjennom gener og miljø.  Og selvfølgelig også de store spørsmål om vår opprinnelse, teorier og fakta bak.  Jeg kan nok komme til å provosere noen med mine innlegg (da får dere kanskje bare være lure å hoppe over disse ), og kanskje vekke andres nysgjerrighet, ja og mulig det til og med finnes noen likesinnede der ute? :) 


 

Jeg har skrevet flere innlegg allerede, men gruer meg nok litt til å poste dem, - jeg går ikke unna for en god diskusjon, men krangel og usaklige kommentarer liker jeg ikke.  Derfor har jeg vel bevist enda ikke postet noen av dem.  Jeg vet at noen kan bli provosert av det jeg filosoferer og tenker og kanskje til og med tror på, men mener overhodet ikke med disse innleggene at dere lesere skal tro at jeg mener at jeg har rett, - det er bare mine filosofiske tanker om de forskjellige ting, der jeg også kan komme til å benytte meg av de tilgjengelig "fakta" og allerede skrevne tekster som jeg vet om.  Jeg ønsker å belyse en del ting som jeg føler mange ikke tenker over, eller ikke tør tenke over, noe som mange bare tar for "god fisk" fordi at noen med "myndighet" og "makt" sier det.  Jeg har heller ikke svar på alt.  Men jeg er åpen for mye :)



 

Noen eksempler på hva som kan komme;  religion, Hvor mange ganger har man ikke hørt at den Gud elsker, tukter han?  Når en hel familie nesten er blitt utslettet, så får man høre at Gud bare tester troen til de som er igjen.  Det blir for meg en uforståelig gjerning, som jeg overhodet ikke klarer å begripe tankegangen i, eller meningen bak.  Hvem er Gud?

Om jeg hadde levd under hekseforfølgelsen, så hadde jeg nok vært en av dem som måtte ha tatt vanntesten.  En test som uansett om man fant bevis, var "skyldig" eller ikke, medførte døden.  Hvor var logikken oppi det?  Var det ingen som stoppet og tenkte litt, Hey.. dette tar jo livet av alle uansett.  Hva er et menneskeliv verdt, og hvem har makt nok til å bestemme over det?

Og hvordan kan et land gå konkurs?  Hvorfor finnes det fattigdom?  Hvor kommer penger fra?  Hvem kom først, høna eller egget?  Og finnes det liv på andre planeter?

Jeg har mange slike spørsmål, om vår eksistens og opprinnelse, og mye mer. Det blir nok litt av vært som kan komme i mine innlegg, har mye på hjertet :) 

Leser du dette, så har jeg bestemt meg for å begynne å poste noen av disse innleggene :)  Så er jeg spent på å se om noen henger med i mine tanker :) 

 



Er det noen der ute?      (Bilde lånt fra nett)

 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
Maria PJ's verden

Maria PJ's verden

41, Lenvik

Maria heter jeg, og kommer fra den vakre eventyrøya Senja i Nord-Norge. Min interesse for det overnaturlige er noe jeg har hatt med meg siden den dagen jeg ble født. Jeg er forfatter og har hatt to utgivelser så langt i mitt liv. Om du trenger hjelp til husrens eller lignende er det bare å sende en forespørsel enten her eller på mapejo@online.no Det å være medium betyr ikke at man vet alt, eller ser alt. Noen ting er ikke ment for å oss å vite her vi er, - her og nå. Livet skal også leves! En del av denne bloggen kommer til å handle om mitt helt vanlige hverdagsliv. Følg meg gjerne på Instagram : Instagram

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits